Wara er en av landets mest erfarne retorikere. Det skal han ha. I kronikken 23. juni får han ett enkelt tall til å bære en konklusjon det aldri kan bære:
At klimaendringene knapt angår oss, at NRK skjuler det, og at statskanalen i det stille skyver en alarmistisk agenda på et helt folk.
Han har et poeng på veien. Dommedagsjournalistikk finnes, og den er skadelig. Når 1,5 graders oppvarming selges inn som slutten på sivilisasjonen, svekker det både forskningen og tilliten til pressen.
Bellona har ingen interesse av å skremme noen. En forvirret og redd befolkning er en dårlig alliert i den største omstilling vi skal gjennom i moderne tid. Saklighet skal gå begge veier. Men nettopp derfor tåler Waras eget regnestykke et kritisk blikk.
Han plukker ett tall fra ekspertutvalgets rapport «Norge i hardt vær», der de samlede kostnadene ved klimaendringer er anslått til 0,2 prosent av velferden i 2100. Det døper han «hovedpoenget», og anklager NRK for å ha «droppet» det. To ting skurrer.
For det første har Wara forvekslet sjanger. Rapporten handler om hva det koster å tilpasse seg, en bruksanvisning for beredskap, og han leser den som en frifinnelse.
Utvalgets eget hovedbudskap er at klimaendringene vil merkes i hele samfunnet, og at beslutninger må tas under stor usikkerhet. Blant funnene: fangstvolumet i fiskeriene kan falle 35 prosent innen 2050.
For det andre sier tallet ikke det han vil det skal si. De 0,2 prosentene forutsetter at verden faktisk kutter utslipp. Uten klimapolitikk blir det 0,5 prosent, og det er et gulv, ikke et tak.
Her sitter altså FrPs klimapolitiske talsperson og henter trøst i et tall som bare holder dersom verden fører nettopp den klimapolitikken partiet hans kjemper imot.
Anslaget har grenser man bør være ærlig om: selv 0,5 prosent måler i hovedsak skadene her hjemme, ikke hva en destabilisert verden gjør med en liten, oljefinansiert økonomi som vår. Den måler ikke økningen i antall mennesker på flukt, og den fanger ikke halerisikoen, som en svekket Golfstrøm, som slike gjennomsnittsmodeller vanskelig fanger opp.
Tviler man på at modellene undervurderer risikoen, kan man spørre dem som lever av å prise den. Swiss Re, blant de største selskapene som forsikrer forsikringsselskapene, venter at forsikrede naturskadetap vil stige 5–7 prosent i året framover, og Finanstilsynet advarer om at disse selskapene kan bli mindre villige til å ta på seg norsk klimarisiko.
NATO kaller på sin side klimaendringene en av vår tids største sikkerhetsutfordringer, og ledende aktuarer anslår at uhåndtert oppvarming kan barbere vekk halvparten av globalt BNP. Ingen av dem er klimaaktivister. De lever av å regne kaldt på risiko, og taper penger, eller kriger, hvis de bommer.
Så langt kunne dette vært en ærlig uenighet om tall. Men Wara nøyer seg ikke med tall. Han antyder et motiv: kanskje NRK lot være å nevne «hovedpoenget» fordi det er «for lite alarmistisk».
Og her viser mesteren seg. En øvet retoriker skriver ikke en konspirasjon ut i klartekst. Han stiller et spørsmål, og lar leseren gjøre resten. Wara vil innvende at det var alt han gjorde. Men et spørsmål som bærer svaret i seg, er ingen oppriktig forespørsel. Det er en anklage med innebygd benektelse.
Så la oss si den høyt: En håndfull journalister og miljøvernere skal ha makt til å forme nordmenns virkelighetsbilde i alarmistisk retning. Det skal ha skjedd mens oljebransjen rår over noen av landets tyngste kommunikasjonsmiljøer (et fag Wara selv levde av i First House), mens rundt én av fire nordmenn tviler på at klimaendringene er menneskeskapte, og mens et bredt stortingsflertall bevilger og borer videre. Fremført av talspersonen for landets største parti på meningsmålingene.
Vi har forlatt mediekritikken. Tilbake står en konspirasjonsteori om en grønn sammensvergelse som ikke finnes.
Wara advarer om at «systematisk ubalanse» kan svekke tilliten til mediene. Der har han et poeng: tilliten er truet. Men trusselen er ikke en klimaredaksjon som omtaler en nøktern rapport nøkternt.
Den ligger i at en mektig politiker tillegger meningsmotstandere skjulte motiver han ikke kan dokumentere.
Man kan gjerne snu Waras eget resonnement mot ham. Har NRK løftet fram alle disse varslene fra NATO, forsikringsbransjen og fagmiljøene? Neppe. Men beviser det at NRK løper fossilindustriens ærend? Nei. Det viser bare at enhver redaksjon utelater mer enn den rekker å fortelle. Derfor kan man ikke lese en skjult agenda ut av det som ble valgt bort, verken hos NRK eller hos Wara.
Den grønne omstillingen skal vare i tiår, og den er avhengig av et ordskifte folk kan stole på.
Å spre en konspirasjonsteori om hvem som styrer virkeligheten, river ned nettopp den tilliten og gjør omstillingen dyrere, i en tid da tilliten allerede er knapp.