Jeg er homofil, og jeg elsker å være homofil. Heldigvis bor jeg i et land som lar meg være den jeg er uten at jeg må leve i konstant frykt.
Jeg kan holde hånden til en mann på gaten. Jeg kan kle meg slik jeg vil. Jeg kan eksistere ganske fritt.
Men ikke helt.
Skeive steder, som homofile nattklubber, barer, fester og arrangementer, handler om mye mer enn bare fest og alkohol.
Det handler om politikk. Om motstand. Om frihet. Om historien til mennesker som i generasjoner ikke fikk lov til å være seg selv offentlig. Og kanskje viktigst av alt: det handler om trygghet.
Det er de eneste stedene jeg føler at jeg kan være 100 prosent meg selv uten å være redd for blikkene, kommentarene, dømmingen, latterliggjøringen, mobbingen eller volden som fortsatt finnes der ute.
Det er steder hvor jeg slipper å tenke meg om før jeg danser med en annen mann eller ser litt for lenge på en jeg synes er søt.
Likevel tror jeg at mange heterofile ikke helt forstår den konstante tilpasningen mange skeive lever med. For eksempel å måtte lyve og si at kjæresten din bare er en kompis når dere er på ferie i utlandet. Å ikke kunne holde hender, ta på hverandre – eller å måtte bestille separate senger for å være «diskré».
Og det er kanskje akkurat derfor skeive steder betyr så mye for oss. Det er noen av de få stedene hvor skuldrene endelig kan senke seg litt.
For mange heterofile er et homosted bare et «gøy sted». Et sted med god stemning, høy musikk, glitter, drag queens, Rihanna, Britney, Beyoncé, Abba og mennesker som virker frie. Og det er nettopp det som er så fint. Folk føler seg velkomne hos oss.
For dere er velkomne hos oss. Men dere må også huske at dette ikke er deres hjem.
For oss er disse stedene bygget av nødvendighet. De eksisterer fordi resten av verden ikke alltid har vært trygg for oss. Mange av oss vokste opp redde for å være annerledes. Mange ble mobbet, skjult, avvist eller lært opp til å skamme seg over den de er.
Derfor gjør det vondt når våre egne steder sakte begynner å føles som alle andres steder.
Oslo er ikke en stor by. Vi har nesten ingen skeive utesteder igjen.
Legendariske steder som Elsker har stengt. Det betyr at enda flere mennesker presses inn på de få stedene vi har igjen, som for eksempel min favoritt London Pub.
Samtidig opplever jeg at jeg må stå i kø til mitt eget «hjem» bak store grupper heterofile jenter som skal feire utdrikningslag med kroner, slør og sexleketøy rundt halsen.
Jeg må kjempe om plass på dansegulvet i det som kanskje er det eneste stedet i byen hvor jeg egentlig skal kunne føle meg helt fri.
Det føles urettferdig. Ikke fordi heterofile ikke er velkomne, men fordi det noen ganger føles som om vi blir en minoritet i våre egne rom.
Jeg opplever stadig oftere at homofile utesteder i Oslo fylles opp av store grupper heterofile jenter, men også gutter som kommer fordi de har forstått at jentene er der og at konkurransen om dem er mindre. Jenter som er lei av å bli trakassert av menn på vanlige utesteder – noe jeg har full forståelse og sympati for – søker trygghet hos oss.
Problemet er bare at mange av dem tar med seg den samme upassende oppførselen inn i våre rom.
Jeg har blitt tatt på rumpa av jenter uten samtykke. Jeg har opplevd at jenter har sleiket en jeg var sammen med på brystet. De tar på kroppen min, kommenterer utseendet mitt eller behandler meg som en attraksjon. Den typiske homsesafarien.
Som om homofile menn eksisterer for deres underholdning. Og hvis vi sier fra, blir vi ofte møtt med irritasjon eller manglende forståelse.
Det har blitt så vanlig at store grupper heterofile kommer til homosteder at mange homofile menn ikke lenger føler seg komfortable med å flørte der.
Flere venner av meg har opplevd å bli ydmyket eller aggressivt avvist etter å ha prøvd å snakke med menn på et homosted, fordi mennene viste seg å være heterofile.
Men hvordan skal vi vite det?
Hele poenget med et skeivt sted er jo nettopp at vi skal slippe å føle oss feil for å vise interesse for noen av samme kjønn.
Og ja, jeg vet at dette kanskje gjør noen provosert. Derfor vil jeg være helt tydelig på en ting: Dette er ikke et angrep på heterofile. Det er ikke et angrep på kvinner. Og det er absolutt ikke et ønske om å stenge noen ute. Tvert imot.
Jeg elsker at folk føler glede i skeive rom. Jeg elsker at mennesker kan danse sammen, være frie sammen og oppleve den tryggheten mange av oss har brukt hele livet på å lete etter.
Kom gjerne til oss. Ha det gøy med oss. Feir med oss. Kom tilbake igjen. Men jeg ønsker også at dere skal forstå hvor dere er.
Frustrasjonen min handler derfor ikke om mennesker som kommer med respekt, varme og forståelse. Den handler om mennesker som kommer inn i våre rom uten å prøve å forstå dem. Mennesker som tar over plassen, oppfører seg hensynsløst eller behandler oss som underholdning uten å forstå historien, frykten og betydningen bak disse stedene.
Det er en stor forskjell på å være gjest et sted og å oppføre seg som om stedet eksisterer for deg.
Terrorangrepet mot London Pub i 2022 fikk meg til å stille et ubehagelig spørsmål. Dagen etter gikk mange av oss ut i gatene for å protestere og sørge etter at prideparaden ble avlyst.
Hvor var alle de som ellers elsker pride og London Pub? Hvor var alle de som kaller seg allierte? For når pride plutselig handlet om sorg og motstand i stedet for fest, var vi langt færre.
Det er kanskje derfor denne frustrasjonen sitter så dypt i meg. Fordi jeg noen ganger føler at folk elsker kulturen vår, estetikken vår og festene våre, men ikke nødvendigvis oss.
Pride er ikke bare glitter og techno. Det er også sorg. Frykt. Politikk. Kamp. Historie. Motstand. Og homosteder er ikke en safari. Vi er ikke dyr i bur. Vi er ikke sexleketøy. Vi er ikke maskoter for en morsom kveld ute. Vi er mennesker som endelig har klart å bygge noen få steder hvor vi kan føle oss helt frie.
Så kom gjerne til oss. Dans med oss. Feir med oss. Støtt oss. Men husk hvor dere er. Og husk hvorfor disse stedene finnes.