Jeg har både norsk og fransk pass, og sier både «oh là là» og «uffa meg».
Jeg har adoptert mange norske vaner. Jeg har sluttet å kysse folk på begge kinnene. Jeg blir sjokkert når jeg blir invitert til middag etter leggetid. Jeg tar av meg skoene når jeg går inn hos folk.
Jeg er både fransk og norsk, og føler sjelden at jeg må velge.
Men én fotballkamp gjør meg usikker. På fredag møter Norge Frankrike i VM. Hvem skal jeg heie på?
Frankrike har vunnet VM to ganger og spilt flere finaler. Vi forventer å komme langt. Hvis Frankrike ryker ut tidlig, blir det noen dager med høylytte analyser rundt middagsbordene og 68 millioner landslagstrenere som alle vet nøyaktig hva som gikk galt.
Men ingen kommer til å ro i gatene, eller i parlamentet.
I Norge er følelsen en helt annen. Her har fotballsupportere ventet i nesten tre tiår på å få oppleve et herrelandslag i VM igjen. Mange av spillerne på dagens landslag var ikke engang født da Norge slo Brasil i 1998. De har bare hørt om historien. For mange nordmenn er dette første gang de får oppleve VM-feber med Norge som deltaker.
Vi ser det allerede. På sosiale medier flommer det over av videoer av barnehagebarn som ror for å ligne på landslaget. Skolebarn avslutter fotballtreninger med å rope «Ro!». Nordmenn er endelig på kartet, et kart de lenge har ønsket å være på. Dette er en folkefest jeg sjelden har opplevd maken til.
Til og med sønnen min på seks år har fått VM-feber.
For noen dager siden sa han til meg: – Mamma, jeg vil se på VM. – Ja, det kan vi. Vi ser det på TV. – Nei, jeg vil inn på stadion i USA. Her mamma, jeg har masse penger til å betale for turen. Så kom han med hele formuen sin: 130 kroner. Gutten min var klar til å gi meg alt han eier for å få oppleve Norge i fotball-VM.
For i noen få uker blir nordmenn litt franske.
Barn får lov å være oppe lenge etter leggetid. Foreldre som resten av året er opptatt av søvnrutiner, skjermtid og pedagogiske prinsipper gjør plutselig unntak.
Jeg kjenner foreldre som legger sine barn kl. 19 for å vekke dem ved midnatt for å se på kampen i amerikansk tid. «Det er jo VM», sier de, som om det skulle forklare alt.
Folk klemmer fremmede på puben.
Nordmenn som vanligvis unngår øyekontakt på bussen havner plutselig i armene på hverandre etter et mål. Voksne mennesker roper «RO» med plastvikinghjelm med horn på hodet, uten spørsmål ved deres mentale helse.
Til og med janteloven tar ferie.
Resten av året er nordmenn forsiktige med å tro at de er best. De liker underdog-historier. De liker å være realistiske. De liker å dempe forventningene. Men under VM skjer det noe.
Plutselig er landet fullt av fotballeksperter.
Folk som ikke har sett en eneste eliteseriekamp siden forrige mesterskap vet nøyaktig hvem som burde starte på topp, hvem som burde sitte på benken, og hva landslagstreneren gjør feil.
I 1998, da Norge slo Brasil, skjedde det egentlig i min hjemby, Marseille. Jeg var hjemme. Men selv om dette er et av de viktigste øyeblikkene i norsk fotballhistorie, la jeg ikke merke til det i det hele tatt.
Hver gang en nordmann forteller meg stolt at Norge slo Brasil i Marseille i 1998, får jeg lyst til å svare: «Jada. Men Frankrike vant hele VM det året. Og Frankrike spilte finalen mot ... Brasil».
Det sier kanskje noe om forskjellen mellom de to landene. I Frankrike snakker vi om VM-titler. I Norge snakker man fortsatt om Brasil-kampen i 1998.
Det er ikke ment som kritikk. Tvert imot.
Nordmenn har vunnet mye gjennom årene. Men det er noe eget med å kunne drømme om VM-gull i en idrett resten av verden faktisk følger med på.
Etter kvalifisering for VM sier nordmenn at de er fornøyde bare med å være med. Etter én seier i gruppene begynner de å snakke om kvartfinalen. Etter to seire begynner de å lure på hvem de møter i finalen.
Og hvis Norge skulle slå Frankrike på fredag, er jeg ganske sikker på at noen allerede har avlyst hytteturen i juli for å se på finalen på storskjerm.
Som fransk må jeg innrømme at det er rørende å se.
Arroganse er jo vår spesialitet. Franskmenn trenger ikke engang et VM for å være overbevist om at de er verdens beste. Vi våkner sånn.
Men på fredag heier jeg på Norge.
Ikke fordi jeg tror de er best. Men fordi det er lenge siden jeg har sett et helt land glede seg så mye over å være med.