Norge hadde knapt våknet fra VM-rusen før det ble kjent at kronprinsesse Mette-Marit har vært gjennom en lungetransplantasjon. Den risikofylte operasjonen skal være vellykket, men det gjenstår fortsatt krevende behandlinger. Kroppen må venne seg til nye lunger, og behovet for rehabilitering kan bli langvarig.
At Stortinget denne uka gjør unntak for at prinsesse Ingrid Alexandra kan vikariere som regent i statsråd i sin far og farfars fravær, sier mye om den samlede belastningen på familien. Den unge generasjonen må ta flere oppgaver før de egentlig var påtenkt. Det er det spesielle med monarkiet.
Alle som har sett den britiske serien The Crown, ble berørt av hvordan Elisabeth som ung prinsesse brått ble dronning etter farens plutselige død. Hun hadde sett for seg mange flere «vanlige» år før hun fikk den rollen.
Den gode nyheten er at Mette-Marit er et avgjørende steg på veien mot det som forhåpentligvis blir et mye lengre og friskere liv. Nå krysser hele Norge fingrene og ønsker henne det aller beste.
Det er ikke bare på fotballbanen det kan gi styrke å ha hele nasjonen i ryggen.
Denne uka må være litt av en berg-og-dal-bane for den lille familien. Nært opp til operasjonen fikk sønnen Marius Borg Høiby en dom på fire år for blant annet to voldtekter og mishandling i nære relasjoner.
Han har anket dommen, men den er flombelyst og har skapt skandaleoverskrifter om det norske kongehuset i hele Europa. Man skal være ganske blottet for empati for ikke å føle med familien i denne tiden. Ikke minst med Mette-Marit som mor.
En så stor åpenhet om private helseopplysninger er også svært uvanlig. Organdonasjon er sensitivt, og ideelt sett er tidspunkt for operasjoner noe man ikke skal opplyse om. Det kan bidra til uheldige spekulasjoner.
Men også der er kongehuset i en svært spesiell situasjon. Det ville vært nærmest umulig å holde dette skjult så lenge som egentlig anbefales.
Det positive er at åpenheten om Mette-Marits helse kan være til både hjelp og trøst for andre. Sykdom kan ramme alle og ta fra oss arbeidsevnen.
Når det gjelder organsvikt, er det ingen forskjell på en ekte prinsesse og en liten jente i prinsessekjole. Det kan brått skje oss alle, og behovet for nye organer er like stort.
Og i det offentlige helsevesenet skal det ikke finnes noen rød løper. Der står vi i den samme køen.
Med Mette-Marits lungesykdom har organdonasjon fått et helt annet søkelys på seg. Selv om svært mange sier i undersøkelser at de er positive, er det langt færre som faktisk har registrert seg eller tatt praten med sine nærmeste.
Sannsynligvis skyldes dette at det føles fjernt eller at døden er noe man helst ikke vil tenke på og snakke om.
I Norge praktiseres såkalt antatt samtykke. Dersom man ikke aktivt har sagt nei, tar man for gitt at den avdøde vil avgi organer. Men de pårørende må alltid spørres, og legene vil ikke foreta en donasjon dersom pårørende nekter. De kan heller ikke ta donasjoner dersom det ikke oppnås kontakt eller at den avdøde ikke har pårørende.
Det er imidlertid svært få dødsfall som kan ende med organdonasjon. Det må skje når man ligger i respirator på et sykehus, og skyldes en hjerneskade. En rekke medisinske og juridiske forhold må være på plass, og det må skje raskt.
Det er ikke uvanlig at de pårørende da er i sjokk og sorg, og spørsmålet kan komme brått og ubeleilig.
Mette-Marits sykdom er en påminner om å ta den vanskelige praten når døden ennå føles langt unna.
Den massive oppmerksomheten om Mette-Marits sykdom kan gjøre langt mer for vår vilje og evne til å snakke om organdonasjon enn all verdens kampanjer og politiske vedtak.