Ikke «jeg rakk ikke lunsjen»-sulten.
Men den gnagende, fortvilte sulten som oppstår etter dager og uker uten nok mat.
Kanskje ikke? De færreste av oss har følt på ekte sult.
Men med et urolig verdensbilde er ikke matoverflod lenger like selvsagt.
Krig i Europa, ekstremvær og tørke vekker uro og viser hvor skjøre systemene er.
Myndighetene ber oss lagre knekkebrød og vann, men hva gjør vi hvis uka har gått og krisen fortsetter?
Løsningen vokser rett utenfor døren vår.
Ikke verst. Null stress, da?
Men se for deg at du stormer ut i skogen, sulten og en smule desperat. Med en gammel plantebok i hendene.
Klarer du å se forskjell på disse to:
Den ene smaker hvitløk – den andre kan ta livet av deg.
Den store sanketuren
Vi har derfor dratt på tur – i by, langs kyst og i dyp skog – for å grave frem gammel kunnskap.
Og et svar på følgende spørsmål:
Går det faktisk an å overleve på naturens eget spiskammer?
Hils på gjengen som skal møte oss på veien.
De er alle selverklærte plantenerder. Drømmenaboen om krisen inntreffer.
De som kan skille grønt fra grønt. Spiselig fra dødelig.
Og om du nå, kjære leser, frykter deprimerende lesestoff om krig og uro – så kan de betrygge.
Vi starter handleturen på en usannsynlig plass.
På en åskam midt i hovedstaden står en dame og speider over plenen.
Hun plukker noe opp. Tar en bit.
Den ligner litt på gress, en hvilken som helst grønn vekst. Bladene er myke. Men smaken?
Minner definitivt om hvitløk – men er mer bitter.
– Når vi sanker, møter vi andre smaker som er naturlig for mennesker å spise, men som vi egentlig har vent oss litt av med, forklarer Ingrid.
Mye av det vi får i butikken er søtt og salt:
– Mer anonyme smaker, da blir dette litt ekstremsport i starten.
Heldigvis er det mange å velge mellom.
Rundt 350 vekster i norsk natur kan spises. Bynaturen er også full av dem, forteller hun – og legger frem bevisene.
På veien opp til toppen har Ingrid samlet tilfeldige. Jeg teller over 20 vekster på bordet.
Men er det helt greit å spise? Med tanke på forurensning og sånt?
– Om man skal spise røttene, bør man tenke litt på jordsmonnet, men resten av planten vil ikke akkumulere så mye tungmetaller eller miljøgifter.
– Mitt råd er å bruke øynene. Man ser fort om et område ser friskt og pent ut.
Vi er på vei ned en skrent da vi ser to damer med hendene i jorden.
De har oppdaget villøken.
Nød lærer sulten person å sanke
Kvinnene er nye borgere.
Der de vokste opp, i Afghanistan, er det helt vanlig å sanke ville vekster.
– Vi skjønner ikke at nordmenn ikke plukker mat. Det er jo gratis, sier en av dem.
Ingrid nikker. Hun tror det handler om at vi rett og slett ikke har følt på nok nød.
– Hvis man har vanskeligere kår og dårligere matår, uår eller uforutsette hendelser, så må man snu seg rundt og bruke det man finner i naturen.
Men de siste generasjonene nordmenn har vokst opp med fulle matbutikker og mager.
Spør en på 90 pluss, så kan de fortelle:
Sopp- og nyttevekstforbundet ser et tydelig mønster:
Hver gang verden blir urolig stiger medlemstallene deres.
Siden 2020 har de sett en dobling.
– Det er oppsving i interessen for hver krig, og når vi vet at det var dårlige kår generelt i landet. Da blir sanking veldig aktuelt.
I dag er kårene fortsatt gode, men det lønner seg å være føre var, sier hun.
– Vi må planlegge beredskapen før vi trenger den, ellers blir det fryktelig mye å lære seg på veldig kort tid.
– Men jeg regner med at du hadde klart deg greit om det ble matkrise?
Ingrid smiler.
– Nja, ikke om vinteren. Det krever ganske mye å være selvforsynt i byen. Og mange steder i landet er det få planter å plukke når frosten har kommet.
Det finnes faktisk en løsning på dette. Den kommer vi tilbake til senere.
Men først skal vi besøke et sted der det alltid er mat å plukke. Selv når skogen ligger under et isteppe.
Fjærskvaredisken
Patrick Bösch peker på sjøgresset i fjæra. Stemmen er kraftig for å overdøve vinden.
Rundt ham står en gjeng med Tekna-medlemmer i gummistøvler. De fleste har aldri tenkt så mye på plantene som vi finner langs hele kystlinjen.
De som er fast inventar i japanske kjøkkener – men som de fleste her sjelden smaker på.
Havets plen – tang og tare.
Med verdens nest lengste kystlinje er det kanskje litt rart. Tang og tare er nemlig både næringsrikt og lett tilgjengelig.
Kortreist. Ferskt. Ekte overlevelsesmat – året rundt.
Å plukke det er også enkelt, forteller kurslederen.
– Du kan spise hele fjæra. Og du trenger ikke å bekymre deg for å spise noe giftig.
Men man bør plukke et sted der vannet er rent og vannutskiftningen er god. Og vekstene bør sitte fast i en stein, sier Patrick.
– Her er det vanskelig å gjøre noe feil.
Men hva med smaken?
– Godt. Det smaker salt, sier Siril Salamonsen, som er gruppens yngste.
De andre kursdeltagerne tar forsiktige biter.
Kurvene er fylt opp med grise-, blære-, spiral- og trøffeltang. Sistnevnte smaker som navnet tilsier og skal være veldig god i majones.
Kursholder Patrick har det travelt for tiden. Han merker at stadig flere vil lære om naturens matfat.
Et par av dagens deltagere forteller at de meldte seg på med beredskap i bakhodet.
Andre for å kunne gi svar til nysgjerrige barn som spør: «Hva er det mamma, kan man spise det?».
– Nå har jeg litt flere svar å gi. Det beste er det man kan finne her. Den ferskeste maten, sier Cecilie Salamonsen.
Men kanskje holder det ikke å gjenkjenne vekstene.
Vi må inn på kjøkkenet.
Kokken med de grønne hendene
På kjøkkenbenken ligger hele fargespekteret. En haug med ingredienser.
Er dette virkelig krisemat?
– Alt dette er lokalmat. Ting du kunne fått tak i om grensene var stengt. Om det ble krig nå, sier Jørgen.
Den erfarne kokken tar oss gjennom menyen:
- Smørstekt sei – fisket av far i nord
- Norske poteter kokt i salt tangvann
- Pannestekte norske grønnsaker med «vill brokkolini»
- Syltede gulrøtter og reddik
- Og sist, men ikke minst, en salat av ville vekster med granskuddeddik
De grønne vekstene har han sanket selv.
– Jeg tok bussen til Fornebu, det tok 10–15 minutter å finne alle disse der. Men du finner de samme i Frognerparken, med unntak av villøken.
Det er ikke helt tilfeldig at vi endte opp på kjøkkenet til Jørgen.
Han har nerdet på planter i mange år – skrevet bøker om både nyttevekster og sopp. Og for tiden tester han ut oppskrifter til drikke med ville vekster.
Hele veien har han eksperimentert og kokkelert for å finne ut hvordan råvarene kan brukes.
Hva som må til for å få den beste smaken.
Noen er best tørket, andre bør syltes eller ta en kjapp tur innom kokende vann. Ofte kan både røtter, stilker, blader, blomster og frukt brukes, men på vidt ulike måter.
Og smakene – de er helt unike, sier kokken.
– Plantene får vokse på sine egne vilkår, i vill jord med biologisk mangfold og får bruke den tiden de trenger. Da får råvarene flere eteriske oljer og bedre smak, og ofte også bedre næringsprofil.
Men om man vil utforske, bør man lære seg noen gamle kokkekunster:
Fermentering, tørking, sylting og hermetisering.
Frukt og grønnsaker på sitt beste altså – året rundt.
Men. Selv med et plantelager for hele året ligger man tynt an.
Mange av de ville plantene har nemlig få kalorier. Og i det lange løp trenger vi også mye karbohydrater, fett og proteiner.
Men Jørgen kan betrygge.
– I Norge kan vi plukke sopp, jakte og vi kan fiske. Landbruket har også en god produksjon av melk, egg, smør og poteter.
Mens de ville vekstene leverer livsviktige mineraler og vitaminer.
Og vips, så er det lite nød å skimte på tallerkenen.
Likevel: At det finnes mat i vill natur og på åkerne er ikke helt selvsagt.
De samme krisene som kan ramme oss, kan ramme nyttevekstene og landbruket.
Vi skal derfor ut igjen – inn i skogene – for å møte en litt uvanlig bonde.
Hils på doktor Furuberg
71-åringen har det travelt.
3.000 mål med skog skal driftes. Saueflokken, hønsene og grisene skal stelles. Gjester skal tas imot i huset.
Det skal vokse mat på jordene. Og det skal forskes:
Merete tar oss med ut på det ene jordet. Noe spesielt spirer frem under presenningen.
– Det her er Svedjenepen. Den er utrydningstruet så vi prøver å få den til å sette frø.
Planten er både en urplante og en nyttevekst. Meretes slekt, skogfinnene, pleide å dyrke både denne og en kornsort kalt Svedjerogen.
– Alle våre kultiverte dyr og planter er noe vi har tatt fra det ville der ute og videreforedlet, forteller hun.
Og for tiden sliter mange av de ville vekstene.
Menneskets hjelp er derfor nødvendig, mener hun og gjengen som hun er styreleder for i Kvann.
Internasjonalt er de kjent som Norwegian seed savers.
Derfor dyrker de – fra kysten til fjellet, fra Lindesnes til Nordkapp, i by og bygd.
De fleste er frivillige: Bønder, småbrukere og hobbydyrkere.
Utrydningstruede vekster plantes og stelles. Flere av dem vokser egentlig vilt i naturen.
Og de er ikke de eneste.
Over hele verden forskes det på ville vekster:
For å finne ut hvilke som klarer seg best ved ekstreme klimaendringer som lite sollys, flom og tørke.
Og forskere finner ut hvordan lokalsamfunn raskt kan dyrke disse overlevelsesvekstene: En kriseløsning om vanlig landbruk kollapser.
Merete syns ikke at det er utenkelig.
Praten vekker sulten. Merete slenger seks pølser i pannen og serverer med syltede tranebær. Bærene vokser på tomten, grisene er hennes egne.
Å være selvforsynt er en naturlighet her. Håndverk og kunnskap om mat og matbevaring har gått i generasjoner.
– Det er ikke et system for å overlevere den slags kunnskap lenger. I dagens samfunn kuttes det båndet.
I skapet finner hun en flaske.
– Den her er med ville vekster fra skogen min.
Verden er liten. Merete sanker i stor skala for de samme folkene som Jørgen (kokken) utvikler smaker for.
Merete tenker tilbake til en konferanse i Canada.
En gjeng akademikere og moderne skogdrivere med førsteklasses utstyr, klarte ikke å få skogen til å vokse i området.
Men et område blomstret. Her hadde en akademiker fra en lokal urbefolkning fått frie tøyler.
– Han la seg ned med øret mot bakken og sa «you must listen to the earth».
Og det er kanskje det som er kjernen: Å se og lytte.
– Min tilnærming er at man må forvalte skogen slik at man hjelper artene.
Litt som en gartner i skogen?
– Ja, akkurat. Og nå trenger vi flere skogsgartnere.
Men skal man bli den ultimate sankeren trenger man en ting til.
Kontakt med naturen
Vi er tilbake i Oslo. I den lille byskogen på Tøyen.
Ingrid navngir planter på inn- og utpust. Viser frem blader og stilker. Små detaljer som forteller oss hva vi har i hendene.
For å lykkes som sanker må man se skikkelig etter, sier hun.
– En stor del av kunnskapen med å bruke mat fra naturen er evne til å observere. Du må ha på deg sankebriller når du skal ut og lete.
Hun stopper stadig opp. Rører ved ulike vekster. Navgir dem.
Er det få av dem får de stå for seg selv, slik at de kommer tilbake neste vår. Truede arter skal ikke røres – finner hun fremmedarter plukker hun så mange hun klarer.
– Jo lenger vekk vi fjerner oss fra det naturlige og livsgrunnlaget vårt, desto mindre forstår vi naturen, og kanskje også oss selv, som organisme.
Det er ikke sikkert at vi opplever en matkrise i vår tid.
Men sankingen handler kanskje om noe mer enn å bare fylle magen:
– Man blir klar over hvor viktig naturen er for mennesket. Hvor viktig den alltid har vært, sier Ingrid.
– Jeg tenker ofte at menneskeheten kanskje ikke vet hvor viktig den symbiosen er, før vi har bygget ned naturen og den er borte. Det blir en sur etterpåklokskap for mennesket.
Og om du leste hele veien hit, er du sikkert åpen for noen råd til veien videre.
Under her finner du sankernes beste råd for nybegynnere:
Og litt informasjon om bysanking og forurensning:
Og i denne kan du lese mer om noen av de beste overlevelsesvekstene: