Diego Maradona steg ut av helikopteret.
Foran ham lå et stadion med 70.000 gale Napoli-fans.
Det var 1984. Den tiden i italiensk fotball. Pengene satt løst. Stjernene herjet. Napoli hadde nesten rykket ned sesongen før, og likevel hadde de funnet pengene til å gjøre Maradona til verdens dyreste fotballspiller.
Hvordan? Et banklån. Donasjoner. Det gikk rykter om bidrag fra de mer tvilsomme delene av lokaløkonomien.
Ingen fra Uefa sjekket regnskapet.
Maradona skulle ta Napoli til to titler i det som da var verdens mest glamorøse liga. I dag heter arenaen Stadio Diego Armando Maradona.
Den er dekket av graffiti og rust.
I området rundt ligger det plast og glassflasker. Siden åpningen i 1959 har stadionet blitt renovert flere ganger, men i fjor ble det slaktet som utdatert.
– Det er en søppelhaug, tordnet Aurelio De Laurentiis ifølge ESPN.
Han er Napolis president.
Like ved ble det nylig satt opp en plakat for et teaterstykke om Maradonas tid i Napoli, en sjanse for fansen til å mimre om 80- og 90-tallet, da nesten hver vinner av Gullballen spilte i Italia. Nå spør de seg om Serie A kan få en ny gullalder.
Eller om Italias fotballparadis er tapt for godt.
Nordnorsk mareritt
Det er ikke bare Bodø/Glimt som har slått Italias storheter.
«Katastrofe» er bare forordet for Serie A i Europa forrige sesong. I Mesterligaen kom ingen av lagene til kvartfinalen. Tre av dem røk ut med disse resultatene sammenlagt:
Napoli ble slått ut i gruppespillet. I Europaligaen nådde bare Bologna kvartfinalen, der de tapte 7–1 mot Aston Villa.
Det er 16 år siden et italiensk lag vant Mesterligaen.
Det er 19 år siden en spiller i Serie A vant Gullballen.
Og denne sesongen? I skrivende stund står de fire italienske lagene i Mesterligaen med én seier på åtte kamper.
– Jeg synes mange er altfor raske til å snakke ned Serie A, sier Siavoush Fallahi til NRK.
Han er en svensk Serie A-ekspert for ESPN og er med på podkasten Calcio Paradiso. Fallahi likte ikke reaksjonene etter Inters tap mot Glimt i februar.
– «Italiensk fotball er ferdig. Er dette Italias beste lag? Hvordan kan de tape mot et norsk lag?» Det synes jeg er feil.
– Glimt gjorde det knallbra. Det er helt utrolig. Hvis man jobber med fotball, må man ha forståelse for at slike ting kan skje.
Fallahi minner om at Serie A er nummer to på Uefas rangering av europeiske ligaer, bak Premier League. Plasseringen er basert på de siste fem sesongene. Der har Inter nådd to finaler i Mesterligaen, Fiorentina har gjort det samme i Serieligaen, mens Roma og Atalanta har spilt finaler i Europaligaen.
Atalanta vant tittelen i 2024. I en liten periode så Serie A ut til å være tilbake.
Selv om Fallahi anser både La Liga og Premier League som sterkere i dag, mener han at resultatene viser hva Serie A kan få til.
– Jeg vil si at de italienske klubbene generelt overpresterte i Europa fram til i fjor, sier han.
Men her ligger utfordringen: Serie A må overprestere for å henge med. Overprestere med hensyn til hva?
Økonomien.
Til krig med vannpistol
Økonomisk er Serie A på fjerdeplass.
Den ferskeste rapporten til Deloitte Money League viser hva lagene i de største ligaene tjente i snitt for sesongen 2024-25:
- Serie A: 150 millioner euro
- La Liga: 205 millioner euro
- Bundesliga: 236 millioner euro
Og så, langt, langt der oppe:
- Premier League: 405 millioner euro
Italienerne løper i oppoverbakke. Når de kjemper om spillere mot lag fra England, er det som å gå til krig med en vannpistol.
– Vi har ikke råd til de store stjernene lenger, sier Luciano Mondellini til NRK.
Han driver nettsiden Calcio e Finanza, som dekker økonomi i italiensk fotball. De siste årene har han sett storlag som Inter, Milan og Juventus tape budrunder mot lag som er midt på tabellen i Premier League.
– Selv lag fra Tyrkia har betalt mer enn italienske lag, sier Mondellini.
Hvordan havnet Serie A her?
Olje, Fiat og politikk
– De store italienske lagene har alltid hatt økonomiske problemer, sier Mondellini.
Selv i storhetstiden gikk de sjelden i pluss. Men det hadde ikke så mye å si. Det fantes ingen regler for hvor mye penger de kunne bruke, og Italias tre mest suksessrike lag brukte mye.
Juventus var styrt av Agnelli-familien, eierne av Fiat, som ofte nevnes som Italias ukronede kongefamilie.
Milan ble eid av mediemogulen Silvio Berlusconi, som ble statsminister i 1994.
Og Inter ble kjøpt av oljebaronen Massimo Moratti i 1995.
Disse patriarkene var fotballromantikere. Spesielt Moratti og Berlusconi skjemte bort sine lag som om det handlet om deres egne døtre. Rivalene gravde dypt for å holde følge. Fra 1950 til 2000 knuste Serie A en rekke overgangsrekorder ved å hente navn som Maradona, Ruud Gullit og Ronaldo.
– De dekket tapene med sine egne penger. Men denne modellen gikk ut på dato i dette århundret, sier Mondellini.
Konkurs
Da sovnet Serie A i timen.
På 90-tallet ble fotballen mer kommersiell. Premier League startet opp med flotte stadioner, lure TV-avtaler og en solid kommersiell strategi. De tjente allerede mest da Deloitte begynte med sine rapporter i 1996–97.
I 1999 endret Serie A sin egen TV-avtale.
Før hadde de solgt rettighetene til alle lagene under én avtale. Nå fikk hvert lag sjansen til å forhandle frem sine egne rettigheter individuelt. Dette var bra for Juventus, Milan og Inter, som hadde flest fans.
Det var krise for resten av ligaen. Innen 2005 hadde storlagene Napoli og Fiorentina gått konkurs. Napoli ble satt ned til nivå tre, mens Fiorentina rykket ned til nivå fire. Flere andre lag holdt så vidt hodet over vannet.
Og så kom Financial Fair Play.
Plutselig måtte lagene tjene pengene selv. Berlusconi kunne ikke overføre fra sin private konto. Skulle Serie As storheter kjøpe dyre spillere, måtte de finansiere det via TV-avtaler, kommersielle inntekter og billetter.
I stedet for å investere i langsiktig infrastruktur, hadde flere topplag pøst pengene inn i spilleroverganger og lønninger. De skulle bare vinne så fort som mulig.
– Denne feilen gjorde alle lag i Italia, sier Mondellini.
I utlandet ble andre storlag kjøpt opp av statlige fond, rike amerikanere og russiske oligarker. Én etter én måtte legendene gi seg.
Moratti solgte Inter i 2013, før Berlusconi sa adjø til Milan i 2017.
– Jeg selger Milan med stor sorg, men i vissheten om at man trenger mer investering og ressurser enn det én familie kan gi, om man vil hevde seg på øverste nivå i Europa, skrev Berlusconi til fansen.
Hvem har tatt over? Ikke italienerne.
Åtte av de 20 lagene i Serie A har eiere fra USA. Ligaen har sett alt fra Wall Street-guruer (som Gerry Cardinale i Milan) til tobakksbaroner fra Indonesia (Djarum i Como) og den tidligere sjefen for New York-børsen (Duncan Niederauer i Venezia).
– Nedgangen i italiensk fotball gjenspeiler nedgangen i italiensk økonomi, sier Mondellini.
– De siste tiårene har vi sett flere familier selge sine selskaper. Antallet entreprenører går ned, ikke bare i fotball, men i andre sektorer også.
De nye investorene ønsker så klart å øke verdien av sine klubber. Regnestykket har vært enkelt. De kan ikke bruke egne penger. De må få klubbene til å tjene dem selv. De kan ikke kontrollere TV-avtalen, for den styres av selve ligaen.
Det betyr at de må ruste opp stadionene.
Gamle, slitte og utdaterte
Vet du hva snittalderen er på et stadion i Serie A?
70 år.
Det sa i hvert fall Serie As daglige leder, Luigi De Siervo, i februar, ifølge Yahoo. Flere ble bygget før andre verdenskrig.
– De aller fleste av dem har for lengst sett sine beste dager. Gamle, slitte og utdaterte kommunale anlegg, sier Daniel Sandhåland.
Som sjef for supporterklubben Napoli Norvegia sier han at Stadio Diego Armando Maradona fortsatt kan skape liv og røre.
– Historien sitter i veggene og det er en stor opplevelse å entre Maradona. Dersom Napolis ultras er på sitt beste, og ikke har en eller annen konflikt med presidenten, og laget presterer på topp, så tror jeg ikke stemningen og opplevelsen står så mye tilbake for noe annet, sier Sandhåland.
Men så har vi det med pengene da.
– Stadionene gir ikke de samme inntektene som hos de største klubbene i Europa, sier Fallahi.
Dagens stadioner skal være pengemaskiner.
Dyre VIP-seter, middager, underholdning. Når lagene ikke spiller, brukes de beste til konserter, slik at klubben tjener penger hele tiden. Men for de fleste lag i Serie A er dette umulig.
De eier nemlig ikke arenaene selv.
Arenaene eies av kommunen, som leier dem til klubbene. Klubbene vil ikke bruke for mye penger på noe som ikke er deres. Og om kommunene vil pusse dem opp, kan lokale politikere si at pengene bør gå til skoler og sykehus.
Hva om klubbene vil kjøpe stadionet?
– Selv om du ikke en gang bryr deg om fotball, så tilhører stadionet staten. Det er en stor ressurs. Så det blir en veldig politisk sak, sier Mondellini.
Serie A går glipp av enorme summer her, sier Fallahi.
– Om du ser på Inter, har de et snitt på 70-80.000 tilskuere per kamp. Det kan gi 50–60 millioner euro mer per sesong. Og da er Inter plutselig oppe og konkurrerer med de 10 største klubbene i verden.
De amerikanske eierne har prøvd å skvise så mye penger ut av arenaene som mulig. Men de fleste av dem ønsker å bygge nytt.
Ofte har planene blitt sittende fast i lokal politikk og byråkrati.
Roma har ønsket en ny arena siden 2011. Inter og Milan har ønsket å rive ned San Siro siden 2019. De to prosjektene snegler seg fremover, men alle tre venter fortsatt på det første spadetaket.
– I USA kunne jeg gjort dette med øynene lukket, sa Milans eier Cardinale i mars, ifølge nettsiden Football Italia.
Det siste storlaget som åpnet et nytt stadion i Italia, var Juventus i 2011.
Alle elsker Italia
Så har vi det kommersielle. Fallahi kan ikke begripe hvorfor Serie A ikke selger seg bedre til verden.
Han snakker ikke om klubbene individuelt, men selve ligaen.
– Jeg synes generelt at de er ganske langt bak, sammenlignet med La Liga for eksempel. Det Italia har tatt for lite vare på når det gjelder fotballproduktet, er at alle elsker Italia.
Han fortsetter:
– Alle elsker å reise til Italia. Hvert eneste menneske i verden drikker italiensk vin eller spiser italiensk mat. Men ligaen har ikke tatt vare på det, og det er for meg helt ubegripelig. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan elske Italia så utrolig mye, mens italiensk fotball blir sett ned på.
Mondellini er enig. Han tror Serie A må begynne med blanke ark, med bedre stadioner og en ny kommersiell plan basert på hva de lureste lagene i Europa gjør.
Han sier at verdien på de hjemlige TV-rettighetene spås å gå ned.
– Derfor må lagene absolutt bli bedre på de andre tingene, sier Mondellini.
Så må lagene bruke pengene til å beholde sine stjerner, ifølge Fallahi.
– Det er rart for meg at Riccardo Calafiori er i Arsenal. Det er rart for meg at Simone Inzaghi er i Saudi-Arabia. Det er rart for meg at Carlo Ancelotti er i Brasil. Skal vi få det til, må de beste italienerne ha sin plass i Serie A, sier han.
«Calcio er tilbake»
Regjeringen stakk nylig kjepper i hjulene for Serie A.
I 2019 innførte Italia Decreto Crescita, et skattekutt for utenlandske arbeidere som skulle stimulere økonomien. Loven gjaldt yrker som akademikere, lærere ... og fotballspillere.
Plutselig kunne klubbene tilby høyere lønninger uten ekstra kostnad. Roma hentet den legendariske treneren José Mourinho, mens Inter betalte 74 millioner euro for spissen Romelu Lukaku. Italia klatret opp til andreplass på Uefas liste.
Serie A dristet seg til å lage en reklamefilm som sa at «Calcio er tilbake».
Men i januar 2024 forsvant skattekuttet. Om Italias gode periode var bygget på en skattefordel som er borte, hvordan skal lagene klare seg videre?
– Må holde fast på identiteten
Kanskje kan Serie A få ny hjelp fra staten.
Italia skal arrangere EM i 2032 sammen med Tyrkia. Men Uefa har truet Italia med å gi æren til et annet land om arenaene ikke rustes opp. Mondellini var nylig i Roma for å gi råd til politikere i en debatt om landets stadioner.
– Jeg sa at det ikke lenger bare er et økonomisk problem. Det handler om trygghet. Hver søndag må du krysse fingrene for at det ikke skjer noe alvorlig, sier han.
Mondellini legger til at Italias politikere ofte våkner til live når noe stort skal arrangeres, som OL og Giro d’Italia. Drømmen for Serie A er at staten bruker penger på arenaene.
– Dette er en enorm mulighet for Italia, sier Mondellini.
Fallahi synes det er vanskelig å si om ligaen er på vei opp eller ned, men han ser mange spennende lag i ligaen, blant dem Como og Roma.
– Jeg både håper og tror at fjoråret var unntaket snarere enn regelen, sier Fallahi.
Sandhåland tror ikke at Serie A tar igjen Premier League.
– Det er vanskelig å se for seg en ny gullalder i italiensk fotball på veldig kort sikt. Da skal mye skje, og jeg tror ingen har en «quick fix», sier han.
Men han legger til:
– All den tid Napoli kjemper sånn noenlunde i toppen av Serie A, så tror jeg de vil være attraktive, selv om man ikke kan tilby lønninger som i Premier League. På grunn av byen, historien, klimaet, kulturen og supporterne.
Håpet er at Serie A kan få et økonomisk løft, slik at lagene får bedre forutsetninger for å vinne ute i Europa. Men selv om det ikke skulle skje, tror flere at de fortsatt kan bite godt fra seg.
– Ingen lag fra Italia starter som favoritt i Mesterligaen. Men vi kan likevel gjøre det bra, sier Mondellini.
Fallahi er enig.
– Så lenge Serie A beholder identiteten sin, fortsetter å jobbe med kvalitet, og fortsetter å jobbe med det som er bra med Serie A, så tror jeg man kan hevde seg også mot økonomisk sterkere lag, sier han.
Hvem vet, kanskje kan Serie A hente inspirasjon fra norsk fotball.
– Bodø/Glimt er et godt eksempel, sier Fallahi.
– Tydelig identitet, kvalitetsfotball, mange løpesterke og tekniske spillere. Da tror jeg du kan slå hvem som helst.