Skriver bedre og bedre

Hun har vært en aktiv samfunns­debattant og leder i AKP. Hun er professor i kriminologi. Og hun er feminist på sin hals.

Men det var som lyriker Kjersti Ericsson debuterte i 1968. Året for debuten var vel som bestilt for en som hele sitt liv har stått på barrikadene.

Så er det nettopp poesien som pipler frem i Ericssons sanselige beretning om alder­dom. Den, og for­svaret av de under­trykte fra alle verdens hjørner.

«Øm­het og for­ferdelse» er en still­faren og sterk fortelling om en kvinne som teller sine dager. Og som lurer på når hennes bånd til virkelig­heten, som hun jo har tatt for gitt, skal ryke.

Tingenes tale

Hun henger heldigvis fremdeles fast. I venner, i barna og barne­barna.

Nå strekker båndene seg som oftest ut fra tingene. For tingene rommer minner.

Så når sønnen spør: Hvor mange mugger trenger du egentlig?, har hans gamle mor svar på rede hånd. Den store der med den runde mugge­magen, for eksempel, den minner henne om et maleri av Vermeer i Rijks­museum i Amsterdam. Et grått, men likevel gyllent lys faller over en kvinne som holder en mugge.

Den samfunns­engasjerte pensjonisten tenker:

Ja, Kjersti Ericsson fletter inn mening og sammen­henger nærmest i hvert bilde.

Slik utvider hun teksten og gjør den rikere.

Akkurat dette maleriet trekker hun med helt til romanens slutt, der den gamle kvinnen, som kanskje selv har vært en samfunnets tjener, kjenner et sol­streif gjennom vinduet der hun skjenker seg et glass vann fra Vermeer-muggen.

Og nå er vann­glasset hennes fullt, skriver Ericsson – og det kan jo tolkes på så mange vis.

Et annet sted er hun mer humoristisk. For eksempel når hun skriver om to rote­skuffer for små­saker og dingser:

Her er mye å kjenne seg igjen i, også for lesere som er både en og to generasjoner yngre enn Ericsson.

Tiden er nåde­løs

Hun kan nok være på for­fatterens alder, den navn­løse hoved­personen i romanen.

Som i flere av de fore­gående bøkene, bruker Ericsson erfaringer fra sitt eget liv. For også denne gamle damen har gått i demonstrasjons­tog, kjempet for like­stilling og rett­ferdig­het. Hun har frydet seg over sin u­opp­slitelige virke­trang og sin sterke kropp.

Hva nå, når kreftene begynner å svikte? Vil også hodet etter hvert miste grepet?

Også de tre barna bekymrer seg.

I alle fall den eldste datteren, som snart ikke kan snakke med moren uten å spørre om lege­timer eller helse­til­stand. Sønnen er mer opptatt av husets helse­tilstand. For etter at hun ble enke for mange år siden, bor moren fremdeles i det store huset.

Selv speiler moren seg i en gammel venninne, som hun treffer med u­jevne mellom­rom. Tiden setter sine spor – og hun betrakter venninnens stigende skrøpelig­het med ømhet og forferdelse.

Hvordan er det å bli gammel i Norge i 2024? Thomas Seltzer diskuterer med Kjersti Ericsson:

Sanselig skildring av verden

Ikke få forfattere har skrevet godt om gamle kvinner de siste årene.

Av internasjonale bestselgere er det nok å nevne Elizabeth Strout.

Her hjemme har både Kjersti Annesdatter Skomsvold og Kjersti Anfinnsen synlig­gjort kvinner som ofte har vært usynlige i litteraturen – og i livet.

Kjersti Ericsson viser frem både kvinnen og livet.

Det vidunderlige livet som utfolder seg rundt oss: En rød­strupe eller en bok­fink på fugle­brettet, trakt­kantareller, edder­kopp­spinn eller tuja­hekker.

Skriften har en presisjon og en sanselighet som gjør at jeg som leser møter verden uten filter. Det er som å se gjennom et ny­pusset vindu.

Ja, akkurat sånn er virkelig­heten! Akkurat slik strømmer alle tingene og minnene frem, alt det som man kan være så takknemlig for.

Selvransakelse

Og så finnes det også litt man kan angre på. Ericsson siterer Bertolt Brecht og funderer over hvordan kampen for de store sakene, den universelle rett­ferdig­heten, kan ha gått på bekostning av det å være et med­menneske for sine nærmeste.

Hvilke personlige ofre har den politiske inn­satsen hatt?

Dette er voksent sett og klokt formulert.

Er den gamle ensom?

Det er ikke fritt. Men da har hun månen, som hun beskriver som en vakt­mann som rusler rundt huset og kikker inn for å se at hun har det bra.

Det kan høres trist ut.

Men så viser Ericsson sin u­mis­kjennelige til­stede­værelse, i blikket som kan være både nostalgisk og hver­dags­lig registrerende på en og samme tid: