I dag satt jeg og gråt foran NRK-serien «LIS». I sesong 2, episode 1 står en pappa og gråter fordi han og kona er så ufattelig slitne.
Moren orker ikke lenger å bli med sin datter på sykehuset. Kroppen hennes har sagt fullstendig stopp.
Som mor til to barn med nedsatt funksjonsevne traff denne scenen meg som et slag i magen.
Det er min virkelighet. Det er den ufiltrerte hverdagen til tusenvis av foreldre i Norge som står i døgnkontinuerlig omsorg. Vi har aldri fri.
Når vi har en pause, brukes den ikke til spa eller selvutvikling; den brukes til ren biologisk overlevelse for å hindre at egen kropp kollapser.
Derfor føles det som en ren spyttklyse i ansiktet å åpne sosiale medier.
Forrige uke la Jan Thomas ut et innlegg på Facebook. Etter en «tøff dag» med en vannlekkasje og en åttetimers biltur tur-retur Kristiansand, oppfordret han følgerne sine til å møte motgang med «positivitet».
Han snudde den tunge dagen ved å kjøpe boller til de ansatte i salongen sin, og minnet oss på at det som føles altoppslukende i dag, bare er en parentes i morgen.
I en annen feed sitter Sophie Elise og gråter foran kamera over hverdagslige utfordringer, før hun i neste sekund vil at du skal kjøpe et produkt.
Hva er det dere driver med?
Dette er ikke uskyldig influenser-plapring. Det er en kvalmende kommersialisering av sårbarhet og en ufarliggjøring av ekte livskriser.
Det mest absurde - og direkte provoserende - er den visuelle emballasjen. Samtidig som det tastes ut dype ord om tunge dager og «livskriser», pyntes innleggene med retusjerte glansbilder av dem selv.
Det poseres i perfekt lys og plettfrie frisyrer, mens de forteller oss dødelige hvordan vi skal takle motgang. Det er så gjennomført falskt at det blir kvalmt.
Når hverdagslige hendelser maskeres som dype eksistensielle kriser, og løsningen presenteres som «riktig innstilling», bakverk og salg av produkter, er det en direkte hån mot oss som står i kriser som aldri tar ferie.
Min hverdag kan ikke fikses med en pose hveteboller. Vår kroniske søvnmangel og sykehusinnleggelser blir ikke en «liten parentes i morgen». Det er selve livet vårt, år etter år.
Retorikken om at «lykken er et valg» påfører utslitte foreldre en uholdbar skyldfølelse. Det impliserer at hvis du møter veggen - slik moren i «LIS» gjør - så har du bare valgt en dårlig innstilling.
Men et mentalt sammenbrudd handler ikke om innstilling. Det handler om et alarmsystem i kroppen som har stått i høygir i årevis fordi systemet rundt oss svikter.
Kjendiser må gjerne klage over logistikktrøbbel i millionhjemmene sine. Men slutt å leke psykologer, og slutt å opphøye deres problemer til universelle livslekser for å sanke klikk.
Dere kan slå av kameraet, posere ferdig og ta helg. Vi står igjen på sykehusrommet i en virkelighet dere ikke hadde overlevd en uke i.
