Når et mindretall bryter reglene, bør vi stille et ganske enkelt spørsmål: Er det riktig tiltak å ta bort friheten fra alle som følger reglene?

Et forslag om å heve aldersgrensen fra 12 til 16 år for elsparkesykler betyr at alle barn mellom 12 og 15 forbys å bruke elsparkesykkelen de har spart til eller fått i gave.

Dette fordi et mindretall barn og unge har foresatte som ikke setter grenser som er i tråd med lovverket.

Begrunnelsen for forslaget er en legitim bekymring. Elsparkesykkel i ulovlig høy hastighet kan gi alvorlige skader, og liten trafikkerfaring gir økt risiko. Det skal vi ta på alvor.

Spørsmålet er om et forbud for alle 12–15-åringer er det mest treffsikre svaret på problemet.

Risiko for skade gjelder også annen trafikkatferd. Derfor har vi fartsgrenser, vikepliktsregler, regler mot ruspåvirket kjøring og så videre. Likevel brytes reglene.

106 personer døde og 645 ble hardt skadd i trafikken i 2025. De aller fleste alvorlige trafikkulykker skjer fortsatt i trafikken der bil og andre motoriserte kjøretøy dominerer.

Elsparkesykkelen er et trafikksikkerhetsproblem, men den er på ingen måte dominerende med hensyn til alvorlige ulykker.

Elsparkesykkelulykker er ikke harmløse. Men trafikksikkerhet forsøker vi vanligvis å løse ved bruk av kontroll, opplæring, tekniske krav og reaksjoner mot farlig trafikkatferd. Vi innfører ikke totalt bruksforbud.

Alkohol dreper over 400 mennesker i året, og det reelle tallet på alkoholrelaterte dødsfall er anslått til rundt 2000 i året. Hvor er kravet om kraftfulle tiltak og forbud?

Ikke engang røyking foreslår vi bruksforbud mot, selv om det er udiskutabelt helseskadelig og dødelig.

Dette handler nemlig ikke kun om trafikk. For meg handler dette om hvordan vi ser barn, og om store inngrep i barns liv som vi ikke ville foreslått overfor voksne.

Dette er særlig historien om barn født fra 2012 til 2014. Disse barna fikk sine første skoleår preget av pandemi med store sosiale innskrenkninger.

Mens de voksne ropte om stengte vinmonopol og utesteder, ble elsparkesykkelen en viktig del av barnas liv.

Mine egne barn fikk hver sin elsparkesykkel i julegave fra besteforeldrene.

De var små, hadde svak motor og var sperret på 15 km/t. Da aldersgrensen på 12 år kom, var de i praksis blitt ubrukelige som transportmiddel for barna, og hadde null bruksverdi for eldre barn som lovlig kunne kjøre dem.

Det høres kanskje trivielt ut. Men for en tolvåring er ikke mobilitet trivielt. Det er det ikke for voksne heller. Spør de som protesterer på drivstoffpriser.

Ikke ta elsparkesykkelen fra barna! Det betyr å kunne dra til en venn uten at foreldrene må kjøre.

Å kunne komme seg til trening. Å kunne møte andre barn etter skolen. Å kunne bevege seg rundt i nærmiljøet på egen hånd.

Det er en liten bit av den friheten vi voksne gjerne kaller å bli stor.

I dag er aldersgrensen for elsparkesykkel tolv år. Barn under 15 år må bruke hjelm. Elsparkesykkelen skal være lovlig konstruert og sperret til maksimalt 20 km/t.

Foreldre har samtidig et tydelig ansvar for å lære barna trafikkreglene og følge med på kjøretøyet de bruker.

20 km/t er ikke ufarlig. Men 20 km/t på sykkel er heller ikke ufarlig. Og farten er lett for syklende barn å oppnå.

Vi har valgt å håndtere risikoen ved sykling gjennom opplæring, ansvar, valgfri hjelm og trafikkregler – ikke ved å forby barn å sykle.

Det vi må til livs er hovedsakelig trafikkatferd som allerede er ulovlig.

Hva skjer med de barna som allerede kjører uforsvarlig? De som kjører 50–60 km/t på en ulovlig trimmet elsparkesykkel bryter allerede reglene.

Tror vi virkelig at akkurat disse barna vil slutte å bruke elsparkesykkelen sin hvis aldersgrensen heves til 16 år?

Er det noen som tror at akkurat disse barnas foresatte plutselig vil begynne å sette grenser fordi det nå er 16-årsgrense?

Et forbud mot 12–15-åringer treffer nemlig først og fremst alle de barna som faktisk følger reglene.

De som har en lovlig elsparkesykkel, bruker hjelm, stopper ved rødt lys og som tar hensyn til gående.

De mister muligheten til å bruke elsparkesykkelen sin lovlig. Og bruktverdien på barnas elsparkesykler faller samtidig i praksis til null.

Dette er ikke et argument mot å gjøre noe med ulykkene, men et argument for å spørre om forbud treffer problemet vi forsøker å løse.

Barn velger annerledes enn voksne. Barna gjør valg som vi voksne ikke skjønner fordi det er fremmed fra vår egen oppvekst, som vi selektivt husker fra.

Jeg skulle ønske alle barn elsket friluftsliv, og at de syklet overalt. Men dagens barn gjør som alle barn før dem, egne valg.

Kabel-TV, TV-spill, langt hår, bråkete musikk. På 80-tallet hadde Norge et helt seriøst elleve år langt forbud mot skateboard.

I dag latterliggjøres forbudstiden. Men mellom 1978 og 1989 var det tydeligvis både beslutningstakere og «ansvarlige voksne» som mente at forbudet var usedvanlig klokt.

For tusenvis av barn er elsparkesykkelen en frihet de elsker.

Den er ikke bare et leketøy, men et verktøy som gjør at de kan henge med venner i stedet for å sitte foran skjermen hjemme. Med den kan de også komme seg til og fra treninger og skole.

Jeg er oppriktig forbanna på vegne av barna.

Barn skal beskyttes mot farlige ting, og barn skal også få frihet og lære å ta ansvar.

Å straffe alle fordi noen få bryter reglene, er ikke god barneoppdragelse. Det er kollektiv straff, og dét er antitesen til god barneoppdragelse.

«Don’t trust anyone over 30», sa den amerikanske studentaktivisten Jack Weinberg, i opprøret mot etablerte autoriteter på 60-tallet.

Han er nå over 80. Han hadde helt rett.

Jeg håper barna gjør opprør.