Ingenting kommer til å bli helt det samme etter dette.
Frankrike, og særlig de store byene, våknet søndag til utbrente gater, plyndrede butikker og ødelagte bygg. Det ser ut som en krigssone etter herjingene og ødeleggelsene.
Skadene beløper seg til millioner av euro, men sårene dette har påført det franske samfunnet stikker enda dypere.
Det pleier nemlig ikke være slik. I motsetning til hva folk ofte tror, er ikke franske demonstrasjoner så voldelige.
De foregår ofte etter en satt rytme der fagforeningene og deres medlemmer er ute i gatene med egne sikkerhetsfolk, og så, når demonstrasjonene er ferdige, trekker de fleste seg tilbake til et glass vin på en fortauskafe eller bare rusler hjem.
I etterkant av dette kan det være konfrontasjoner mellom ungdommer, bråkmakere og politi, men på forholdsvis begrensede plasser.
Det vi så på lørdag, var noe helt annet.
Det begynte fra tidlig morgen med hærverk og angrep på politifolk. Små grupper beveget seg målbevisst mot republikkens tyngste symboler som presidentpalasset i sentrum av Paris.
Dette var etter alt å dømme grupper fra det voldelige ytre venstre, kjent som Black Bloc eller ultravenstre.
Andre gjenger gikk løs på de mest kjente butikkene i Paris’ dyreste handlegater, mens andre igjen tok for seg i små butikker og kafeer drevet av familier og enkeltmennesker.
En av dem fortalte på fransk TV at barn ned i 12-årsalderen deltok i plyndringen. De kom godt forberedt med bæreposer.
Parallelt med dette foregikk en stor demonstrasjon der studenter og elever som har demonstrert i ukevis, fant sammen med andre misfornøyde grupper, blant annet de gule vestene som stod bak de store sosiale protestene i 2018.
Disse demonstrasjonene speiler de store forskjellene i Frankrike og et offentlig skolevesen det står dårlig til med.
Dette får ekstra tyngde fordi skolen i Frankrike fra gammelt av er et symbol på muligheten til å lykkes innenfor systemet hvis man jobber hardt.
Men det politiske budskapet druknet i voldsorgien som utspilte seg. Det ble verre og verre utover kvelden og natten.
Mest symboltungt var det at det historiske rådhuset i Limoges ble ødelagt.
Overalt kan man nå se resultatene av ødeleggelsene, som det flotte turistkontoret i Lyon eller sentrum av Marseille.
Ødeleggelsene kunne knapt kommet på et verre tidspunkt.
Den franske økonomien er allerede under sterkt press, og dette kommer til å gjøre det verre.
Ikke bare kommer det politiske Frankrike til å bli oppspist av dette, men turistøkonomien er viktig for Frankrike. Ingen land tar imot flere turister i løpet av et år.
Det er nå et halvt år til presidentvalget. Akkurat hvordan det vil slå ut, er for tidlig å si.
Frankrike er i sjokk, og det er mye sinne, sorg og fortvilelse. Kravet om å velge side presser seg fram etter hendelser som dette.
Ytre venstre-partiet LFI og partileder Jean-Luc Mélenchon får mye av skylden for å skru opp temperaturen. Han svarer med å skylde på politivold og dårlig håndtering fra myndighetene, før han til slutt også tar en slags avstand fra voldsbruken.
På den andre siden treffer dette rett inn i budskapet til Marine Le Pen på ytre høyre, som allerede lå på rundt 35 prosent oppslutning.
På partiets nettsider ligger en reklameplakat for å verve nye medlemmer med slagordet som fritt kan oversettes: «Stå mot kaoset med ny og sterk start».
I midten står de statsbærende styringspartiene til høyre, i sentrum og til venstre som risikerer å bli helt overkjørt om de ikke klarer å samle seg om en kandidat eller et budskap.
Alvoret for Frankrike er at det er selve statens grunnlag som ble utfordret i natt. Evnen til å holde ro og orden, voldsmonopolet og beskytte landets innbyggere.
De dype sosiale skillene som kom fram i opptøyene er ikke ukjente. De setter rike bysentrum opp mot fattige og ofte innvandrertette bysentre.
Vi har sett det spille seg ut i blant annet fotballfeiringer etter Mesterliga-seirene til Paris St. Germain.
Men aldri på dette voldsnivået, aldri med et lignende kaos eller følelse av at lovbrudd kan begås uten å risikere straff.
Disse motsetningene kommer til å skrus ytterligere opp.
Ytre høyre rundt om i resten av Europa og verden kommer også til å forsterke budskapet, slik vi allerede har sett fra den amerikanske visepresidenten J.D. Vance.
Han kobler tapet av det historiske rådhuset i Limoges direkte til masseinnvandring.
Dette skjedde også samtidig som Ukraina-krigen er inne i en kritisk fase.
USA nærmer seg Vladimir Putin og Europa kommer til å måtte bære større byrder. Frankrike er ikke den største bidragsyteren, men har politisk makt og er Europas eneste selvstendige atomvåpenmakt.
Vi kan vente oss at den franske staten samler seg og slår tilbake med harde straffer og utvidede fullmakter til politiet.
Det kommer også en politisk oppvask. Det er allerede krav om at innenriksministeren må gå av.
President Emmanuel Macron skal tale til folket søndag kveld.
Det er ikke bare de med makt som kritikken går utover, men hele det franske systemet og samfunnet.
Det trengs en mobilisering på mange områder hvis de skal klare å finne en felles vei videre. Det er en brutal dom over Macrons ti år som president.
Det kommende presidentvalget blir et skjebnevalg for Frankrike, med store konsekvenser for resten av Europa.