Jeg var 15 år da jeg forsto at jeg ikke var en del av den franske eliten.
Noen skoler og noen karrierer var stengt for meg. Jeg tok andre valg i livet. Jeg reiste til andre land for å studere, jobbe og for å slippe unna elitesystemet.
Jeg var også 15 da jeg demonstrerte for første gang. Mot egen rektor på en ungdomsskole. Vi franskmenn har det i blodet. Når noe er urettferdig, går vi ut i gatene.
Derfor forstår jeg hvordan de franske elevene føler seg. Og jeg støtter kravet deres om bedre skoler og et mer rettferdig system, også for barn som ikke er født inn i eliten.
Men i dag er jeg veldig bekymret for landet mitt. Det som startet som en fredelig skoleprotest, er blitt til en eskalering av vold på nasjonalt nivå.
Jeg har sett Frankrike brenne før. Men aldri som nå.
Et rådhus som brenner ned i Limoges. Butikker som tømmes i Paris. Jeg har ikke sett et slikt nivå av vold før. Jeg tror det handler om desperasjon. Elevene er ikke de eneste som er sinte og ikke føler seg hørt. Mange franskmenn føler at de er glemt.
Fattigdommen i Frankrike er den høyeste som er målt siden 1996. Mer enn ett av fem barn vokser opp i fattigdom. Nesten hvert fjerde barn sier at de spiser mindre enn tre måltider om dagen. Antallet hjemløse er mer enn doblet på ti år.
Prisene stiger, og lønna strekker ikke til. Under Macron har formuesskatten for de rikeste blitt kraftig redusert. Samtidig har millioner av franskmenn ikke fastlege, og i små byer stenger akuttmottaket om natten fordi det mangler leger.
Fra de gule vestene og fram til i dag har sinnet bare vokst.
Og jeg tror sinnet har blitt enda større av å se hvordan Macron og regjeringen behandler elevene. Når 15-åringer som ber om lærere, blir møtt med tåregass og granater, kjenner mange franskmenn seg igjen.
De blir heller ikke hørt. Noen av de som plyndret butikkene gir maten de har stjålet til hjemløse, i videoer delt på sosiale medier.
Desperasjon forklarer volden, men den unnskylder den ikke.
Plyndring er kriminalitet. Men det er dette sinnet som fyller gatene. Elevene tente gnisten, men bålet var bygget lenge før.
Det er bildene av flammene som går verden rundt. Men det skjer også mye fint i Frankrike i disse ukene. I Besançon og Rennes tok politifolk av seg hjelmen foran elevene som demonstrerte.
I Paris spilte et orkester midt i elevenes demonstrasjonstog. I Fumel sang elevene Marseillaisen på blokaden foran skolen sin.
Men bildene av det som er fint deles ikke.
Vi lever i en visuell verden der alt skal skape følelser og debatt. En video på tre sekunder av et rådhus som brenner, slår alltid et orkester. Et knust butikkvindu slår alltid en politimann som tar av seg hjelmen.
Og i røyken forsvinner det elevene egentlig ba om. En lærer når læreren er syk. En stol å sitte på. «Vi har ikke nok stoler», sa en 15-åring fra en forstad til Paris til journalistene. Nå er stemmen hennes borte.
Jeg er redd det kan bli verre.
Søndag kveld så jeg Macron tale til nasjonen. Han var sint. Han lovet at det som skjedde, aldri skal gjenta seg. Jeg forstår sinnet hans. Men jeg er redd. For jeg kjenner landet mitt.
Når makta i Frankrike føler seg truet, svarer den med styrke. Og nå har regjeringen fått bildene den trenger: et rådhus i flammer og butikker som tømmes. Hvem kan si noe imot når politiet slår hardere ned neste gang?
Macron har et halvt år igjen som president, og Marine Le Pen venter på å ta over. Jeg tror ingen ved makta tør å virke svak nå. På den andre siden står en generasjon unge som er desperate, og som ingen lytter til.
Og i skyggen av dem står voldelige grupper med lite å tape, som kan ønske å slå til før valget. En stat som vil vise styrke, unge som ikke blir hørt, og grupper som søker konfrontasjon.
Det er en eksplosiv blanding.
Og glem ikke hvem vi er. Franskmenn halshugget sin egen konge, mannen som ble sett på som Guds representant på jorda.
Revolusjonen er en del av vår historie og vår identitet. Vi lærer om den på skolen, og vi synger om den i nasjonalsangen. Det opprøret lever fortsatt i gatene.
Derfor er jeg redd for hvor langt volden kan gå.