Hvorfor blir stadig nye generasjoner av barn glade i Ole Brumm-bøkene?

Denne uken er det hundre år siden de første av Ole Brumm-fortellingene ble publisert. Det betyr at sånne som meg blir spurt om, nettopp, hvorfor. Hvorfor har disse gamle fortellingene noe som ligner på et evig liv?

Jeg har naturligvis en teori. Denne har ikke noe å gjøre med at Hundremeterskogen er idyllisk eller at de levende kosedyrene er søte, selv om det sikkert spiller inn.

Jeg tror det har med å gjøre at Ole Brumm, Nasse Nøff og de andre sjelden sier det de egentlig mener. Det er rett og slett en betydelig avstand mellom følelsene de bærer på og ordene som kommer ut av dem.

Nasse Nøff er nesten alltid redd for noe. Det er litt flaut å tilstå, så det vil han ikke si. Han forsøker i stedet å finne andre og helt rasjonelle forklaringer på hvorfor han og de andre dyrene bør la være å nærme seg det som virker farlig.

Ugla vil være den lærde i Hundremeterskogen, men står stadig overfor noe han ikke forstår, og må dermed bløffe for ikke å tape ansikt. Og så videre.

De vandrer rundt i en verden der det ikke skjer så mye, i alle fall ikke fra et voksent perspektiv. De leker med pinner. Ole Brumm prøver å få tak i honning. De leter etter halen til Tussi.

I Tor Åge Bringsværds og Marianne Koch Knudsens oversettelse, som ligger tett på den engelske originalen, fremstår Tussi som et studium i passiv-aggressivitet. Han er den som stadig føler seg avvist, og indirekte prøver å påføre de andre så mye skyldfølelse som mulig.

Nettopp denne dobbelheten, anstrengelsen for å fremstå som avslappet og kompetent når man ikke føler seg slik i det hele tatt, gjør at det er mye bevegelse under Hundremeterskogens fredelige jordsmonn. Det er i det hele tatt mye som skjer.

Det er for øvrig ikke overraskende at forfatter Alan Alexander Milne var god på å skrive dialoger med doble bunner. Han hadde jobbet for humorbladet Punch og hatt suksess som produktiv dramatiker i West End; det var ikke helt lett for ham å forsone seg med at verden fullstendig mistet interesse for resten av produksjonen hans etter at «Ole Brumm»-bøkene slo gjennom.

Han så den ikke komme. Og han forutså ikke hvilket press det ville legge på sønnen hans, Christopher Robin. Sønnen er til stede i bøkene under sitt eget navn, sammen med sine egne kosedyr, de som hadde inspirert faren hans til å skrive.

Også for Christopher Robin var det til tider vanskelig å forholde seg til Ole Brumm, bjørnen som gjorde ham selv berømt mens han ennå var et lite barn. Historiene holdt ham på en måte fast i barndommen, siden han i publikums øyne alltid ble forbundet med lekene han hadde lekt med som liten gutt.

Men kanskje er denne suksessen et vitnesbyrd om at barn også strever med avstanden mellom det de tenker og føler og det som er lurt å si. Både liten og stor maskerer følelser som frykt og stolthet. Alle håper iblant at vennene våre skal si og gjøre noe spesielt uten at vi kan be dem rett ut om å gjøre det.

Kosedyrene i Hundremeterskogen er enkle å gjennomskue, og det er lett å se hvor de trår feil i tankene og planene sine. Det er noe av magien, det også.

For tenk så ofte barn opplever at voksne vet best. Femåringen eller seksåringen har store planer, helt til foreldrene tålmodig forklarer dem hvorfor det ikke går. Det er for sent. Det er for kaldt ute. Lekene vil bli borte hvis du tar dem med dit, de vil bli våte og skitne. Du må nok finne på noe annet.

I fortellingene om Ole Brumm kan barnet selv innta rollen som den som vet bedre. Ta historien der Ole Brumm intenst ønsker å få tak i honningen fra en bikube som er høyt oppe i et tre. Han bestemmer seg for å bruke en ballong til å fly opp og hente honningen. Det er en blå ballong, så den skal gå i ett med himmelen. Selv ruller han seg i søla, så biene skal tro at han er en mørk liten sky.

Her er det mulig å snu seg mot barnet du leser for og si: Tror du biene kommer til å tro at han er en sky? Hvorpå barnet vil svare: Neeeeiii!

Det blir nok hundre år til.