Vi har blitt ganske vant med å se Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Norge. Sist gang var under kong Haralds gravferd, men det føles allerede lenge siden.
Ukraina og Zelenskyjs situasjon har blitt merkbart dårligere siden den gang, og nå er det alvorlig.
To ting har skjedd. Ukraina holder stand på slagmarken, men er ikke i stand til å stå imot det russiske bombardementet som ødelegger landets økonomi og dreper innbyggere nesten daglig.
Landets viktige kornindustri får ikke eksportert på grunn av angrepene i Svartehavet, og all annen økonomisk aktivitet rammes hardt.
Strømnettet blir også målrettet rammet. Dette er åpenbare brudd på folkeretten, men moralen har forlatt den russiske krigføringen for lenge siden, hvis den noen gang var der.
Det andre er at det har vært et taktskifte hos USAs president Donald Trump.
Han har inngått en avtale om å kjøpe russisk diesel, droppet å signere en lov som skulle ilegge sterkere sanksjoner og virker å ha bestemt seg for å legge skylden på Zelenskyj.
Skylden for at han ikke vil legge ned våpnene i møte med angriperen, skylden for at det er høye drivstoffpriser i verden og ja, kanskje skylden for at Trump holder på å tape det amerikanske mellomvalget.
Han er allerede historisk upopulær, og da må det jo være noen andres skyld. Slik har han drevet politikk og forretninger.
Uansett hvor urettferdig dette er, så er det en farlig situasjon for Ukraina å være i. Zelenskyj har heller ikke gått stille i dørene og gitt Trump svar på tiltale gjennom amerikansk media.
Det kan diskuteres hvor klokt det var, men det er egentlig ikke det viktigste. Det som teller er Trumps allianse med Vladimir Putin. Den endrer alt.
Derfor blir møtet i Oslo så viktig. Her får Zelenskyj en sjanse sammen med trofaste allierte til å snakke ut og finne ut av hva det er USA egentlig ønsker seg og om det er noe han kan gå med på.
Kanskje blir det også en anledning til å blåse litt ut. Det er lett å glemme i kjøret at både fredsforhandlere og presidenter også bare er mennesker.
Det er ikke tilfeldig at dette skjer i Oslo, og at Norge legger til rette for møtet sammen med Finland.
Jonas Gahr Støre har en mannsalder bak seg i utenrikspolitikken. Han kjenner systemene Zelenskyj må forholde seg til.
Norge snakker også fortsatt med Trumps utsendinger, akkurat som Alexander Stubb og Finland gjør. Stubb har et godt navn hos Trump og er en realpolitiker involvert i mye av det som skjer i EU og Europa for tiden.
Både Norge og Finland har grense til Russland, og Finland har som Ukraina nå gjør, kjempet en brutal krig mot Russland og har måttet avgi territorium.
Den type erfaring er viktig når ting står på spissen slik de gjør nå. Det betyr ikke at det er sannsynlig med en endelig avtale eller at det kommer et take-it-or-leave-it-tilbud fra amerikanerne.
At de kommer for å møte Zelenskyj i Oslo, er et uttrykk for at de også forstår at alt ikke kan avgjøres på en konferanse med Putin og Trump alene, selv om det nok er det begge egentlig vil.
Møtet i dag er en del av en prosess som, i tillegg til å handle om Ukraina, handler om Europas framtid. Vår allianse med USA er i spill, og det er ikke gitt hvordan dette lander.
Akkurat nå ser det ikke lovende ut, og det er en risikabel strategi å håpe at Trump endrer mening selv om det naturligvis kan skje.
Det har sjelden vært et viktigere møte på norsk jord.