Norge er i verdenstoppen innen bruk av kunstig intelligens (KI). Vet vi egentlig hva vi driver med? Det har jeg lurt mer og mer på den siste tiden.
Denne saken handler om KI-chatboter som ChatGPT, Claude og Gemini. Stadig flere av oss bruker dem mye, både privat og på jobb. Det kan få store konsekvenser for hjernen og kreativiteten vår.
Burde vi snakke mer om dét, før vi gønner på videre?
Det kan minne om smarttelefon-bølgen. Nå tenker mange at det likevel ikke var en god idé at alle unger har egen mobil og kan se voldsporno fra de går i barneskolen.
Hadde det vært mulig å gjøre ting litt smartere denne gangen?
En nasjon på vei til narkomani
KI-teknologi pushes på oss fra mange kanter.
Du har kanskje lagt merke til at Google alltid serverer deg et lite sammendrag øverst nå? Den tidligere søkemotoren er i ferd med å bygge seg om til en KI-generert svarmaskin. (Hvis du fortsatt helst vil finne kilder selv, kommer oppskriften litt senere.)
Over 80 prosent av unge i aldersgruppa 16 til 24 år bruker KI regelmessig. I hele befolkningen er vi oppe i 54 prosent.
Selv var jeg treig. Men i vår ba jeg chatboten Gemini sette opp treninger til meg før et løp. Planen kom lynkjapt, var detaljert og struttet av selvtillit. Rosen som kom hver gang jeg rapporterte en gjennomført økt, senket min KI-skepsis tre knepp i uka.
Akkurat det er ikke tilfeldig.
– Langerne har gitt oss det første skuddet. Vi er i ferd med å bli narkomane, sier Elisabeth Asser Austad.
Det engelske begrepet for chatbotenes talemåte er sycophancy, på norsk noe sånt som smiger og skryt. ( «Helt strålende valg! Å kjøre denne treningen utendørs er den absolutt beste forberedelsen du kan gjøre!»). Det å få oss hekta på samtalen er en sentral del av forretningsmodellen til KI-selskapene. Dess mer personlig jeg spør, dess mer bekreftende vil tonen bli. Forskere har sett at dette bidrar til å skape avhengighet.
Dessuten er KI-appene utrolig raske til å levere gode svar.
– Chatbotene appellerer til det vi liker, et friksjonsfritt liv. Men det vi mennesker liker, er ikke alltid det beste for oss på sikt, sier Elisabet.
KI sprer seg raskere enn noen annen teknologisk utvikling i historisk eller moderne tid. Staten, Norges største arbeidsgiver, har sagt at hundre prosent av alle offentlige tjenester skal bruke KI innen 2030.
Foreløpig er mange av tjenestene gratis.
Sam Altman, sjefen for OpenAI som lager ChatGPT, har sagt at han ser for seg en fremtid hvor folk betaler for intelligens, slik vi betaler for strøm. En genial forretningsidé, dersom vi alle innen da er blitt avhengige av KI-assistenten.
Men hvor bra er det for hjernen vår?
Vi blir dummere
– Omkostningen er større enn du tror, sier Anders Malthe-Sørensen.
Han ser begeistret at KI kan gi store fremskritt i forskning. Men han prøver samtidig å undervise nye studentkull som må holdes i ørene for faktisk å lære ting.
– Denne teknologien er et mye mer tosidig sverd enn noe vi har hatt tidligere, sier Anders.
Det er forskjell på arbeidsminne, som du bruker underveis i en prosess, og langtidsminne, som er ting du faktisk kan. Arbeidsminnet blir fort fullt, du glemmer ting etter at de er brukt. Så den kunnskapen vi vil bevare, må vi pugge og repetere for å legge over i langtidsminnet. Vi trenger å ha ulike biter av kunnskap lagret i langtidsminnet for å kunne tenke nye, avanserte eller kreative tanker.
Men det er slitsomt å pugge. Og nå har vi en magisk assistent i lomma som (tilsynelatende) kan fortelle oss alt på sekundet.
Som det heter i sangen: Du svake menneske. Selvsagt spør vi om hjelp! Og hva skjer da?
– Du klarer ikke å tenke komplekse ting inni hodet ditt hvis du hele tiden må hente elementer fra KI, sier Anders.
Bruken min av chatboten økte jevnt og trutt da jogginga først var i gang. Også til ting jeg strengt tatt kunne fra før («pai deig smør») eller hvor det hadde vært nok med et gammeldags nettsøk.
Økt bruk øker risikoen for små og store feil.
Hjernesvinn og homogenisering
Fordi chatboten ikke vet alt, men så gjerne vil tilby svar, finner den på ting iblant. Slik det skjedde da Tromsø kommune på fiktivt, KI-generert grunnlag foreslo å legge ned flere skoler i 2025.
Eller dagen før løpet, da min støttende PT garanterte meg god kondis etter 19 uker med jogging. «Treningen er i banken, og formen er spisset.» Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle den at jeg bare hadde holdt på i 8 uker.
Tomas Myklebust har trappet kraftig ned etter sin første nysgjerrige fase med KI.
– Jeg brukte jo mer tid på å rydde og sjekke fakta, for mye er bare kaudervelsk, sier han.
Han peker på alle de små operasjonene vi går glipp av ved chatbot-bruk.
– Når vi aldri møter motstand, reduserer vi tankekapasiteten vår. Det som er vanskelig, er det som gjør oss sterkere, sier Tomas.
Han sammenligner det med muskelen i en arm som har gips på: Den svinner hen. Når vi ikke bruker hjernen til varierte oppgaver, blir den slapp, sløv og uoppfinnsom.
Slike vaner passer dårlig i møte med den økende folkesykdommen demens, påpeker nevropsykologen.
– Vi har data som sier at mindre hjernebruk øker risiko for demens.
Forskning viser at KI-bruk har en homogeniserende effekt på idéer og kreativt arbeid. Vi blir kjedeligere. Og vi må leve med en uggen følelse av å møte KI-formuleringer både her og der. Noen av oss blir direkte sure av det.
Harvard Business Review bruker ordet thinkslop. Tanke-søppel? Folk rapporterer at de mister mening og retning i livet, slutter helt å skrive selv og opplever en falsk følelse av å være smarte.
Et godt liv med KI?
Arbeidet med denne saken (thinkslop! demens! betale for intelligens!) har gitt en kraftig kalddusj til min økende KI-adferd. Burde jeg slette hele appen?
Hana Lee Goldin har mastergrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap og skriver Substacken «Card catalog». Hun startet nettsiden for å hjelpe oss å finne troverdige kilder og bevare egen integritet i en kaotisk verden. Noen av tekstene hennes blir publisert i det norske nettmagasinet Harvest.
– Jeg er verken en KI-forkjemper eller en KI-dommedagsprofet. Men disse verktøyene er her, og selv om du skulle velge dem bort, kommer folk rundt deg til å bruke dem, sier Hana.
Hennes mantra er at alle trenger å bruke KI smartere, for å bevare sin skarpe hjerne og kritiske sans. Folk har tatt kontakt fra hele verden etter at hun lanserte nettsiden sin.
– Vi er mange som strever med å tilpasse oss, som er bekymret for eskalerende KI-bruk, informasjons-ulikhet og konsentrasjonen av makt, sier hun.
Engasjementet gjør Hana optimistisk. Jeg tar med følelsen videre. Vi kan gjøre dette smartere.
Her er 5 regler for livet med KI fra ekspertene du har møtt i denne saken:
Krangle med din KI
Nøkkelordet for smart bruk av KI-chatboter er å diskutere.
Aldri ta det første svaret som kommer opp når du spør ChatGPT om noe. Det er det mest generelle, generiske svaret og krever null hjerneaktivitet fra din side.
Hvis du derimot utfordrer og krangler med KI, holder du ditt eget hode aktivert. Slik kan du komme lenger inn i problemstillingen enn du hadde klart alene.
Vit når du skal styre unna KI
Skal du skrive noe personlig eller kreativt, er det null poeng å be KI gjøre jobben. Du er selv best på å være et menneske.
Dersom du vil bruke KI i idéarbeid, er det én gyllen regel: Kom til chatboten med din ide først, ikke be den lage en. Søk hjelp til ting som analyse, struktur og argumenter. Husk hva dette er: en språkmodell som hermer intelligens, ikke en person. Instruer chatboten til å bruke nøytral tone.
Sett av tid til å la hjernen være alene. Tips fra Anders Malthe-Sørensen: Gjør én mentalt krevende oppgave hver dag, uten KI.
Google smartere
I 20 år har det «å google» vært et verb for «å søke opp korrekt informasjon». Slik er det ikke lenger. Gemini (Googles KI-tjeneste) velger ut info og formulerer et svar tilpasset deg.
Dersom du ikke ønsker det genererte KI-sammendraget, kan du begynne med å legge til -ai eller -google (med bindestrek) på slutten av søkeordene dine i Google.
Lag deg en informasjonslandsby
Nær halvparten av innholdet på internett i dag er KI-generert. KI-søppel har for lengst inntatt nyhetsbildet. Norske forskere advarte i vår mot at flommen av nettsøppel spiser opp demokratiet slik vi kjenner det.
Hana Lee Goldin anbefaler å skaffe seg en «informasjonslandsby»: Et knippe mennesker av kjøtt og blod å diskutere verden med. Samtaler med andre er vår viktigste sikkerhet mot å bli lullet inn i falske sannheter.
Vær vrang. Spør «hvorfor».
Behovet for folk som ikke lar seg rive med av KI-hypen som omgir oss, er stort. Kanskje særlig i arbeidslivet, hvor iveren etter å bruke verktøy kan virke større enn konsekvenstenkingen.
Vi trenger at folk løfter hånda i været på møter og sier «Vent, trenger vi dette akkurat her? Hva skal denne teknologien egentlig gjøre?», mener Hana Lee Goldin.
– Hvis tanken er at KI skal gjøre noe mer effektivt – spør sjefen «hvorfor», og ikke gi deg.
PS.
Og løpet mitt?
Etter sju km var det tomt. Ikke et eneste «Fakta er dette: Du har denne farten inne!» kunne hjelpe meg i mål med fnugg av verdighet.
Hei!
Har du tanker/følelser om KI, eller tips til en helt annen sak? Skriv gjerne til meg!
