Jeg har reist inn og ut av Israel utallige ganger siden Hamas-angrepet for tre år siden.
Både for å dekke krigen fra israelsk side, men også fordi Israel er det nærmeste jeg kommer Gazastripen, hvor israelske myndigheter fortsatt nekter internasjonale journalister fri adgang.
Jeg dro til Israel rett etter angrepet i 2023. Jeg så med egne øyne de grufulle scenene langs grensen til Gaza, hvor Hamas-krigere hadde drept israelere i hjemmene deres, på veiene og på en musikkfestival.
Jeg besøkte kibbutzene hvor hele familier var blitt massakrert. Og jeg møtte pårørende til noen av de 251 menneskene som ble bortført til Gaza den skjebnesvangre lørdagen.
Derfor var det naturlig å reise tilbake da Israel markerte treårsdagen for angrepet.
Ikke minst fordi 7. oktober er blitt en av de viktigste sakene i den israelske valgkampen. For første gang siden katastrofen skal israelerne få mulighet til å stille sine politiske ledere til ansvar ved valgurnene.
Noe av det første jeg gjorde, var å besøke Re'im, åstedet for massakren på Novafestivalen, hvor over 370 festivaldeltakere ble drept.
Der møtte jeg Kati.
Hun var trebarnsmor frem til 7. oktober 2023. Den dagen ble hennes yngste datter, Bar, skutt og drept på festivalen.
– Jeg klarer fortsatt ikke å tilgi meg selv. Jeg burde ha klart å redde henne, sa Kati mens hun strøk hånden over bildet av datteren.
Bildet står på den åpne sletten, sammen med hundrevis av andre portretter av unge mennesker som aldri kom hjem.
Re'im er blitt et av Israels største minnesteder. De etterlatte har plantet hundrevis av eukalyptustrær til minne om ofrene.
Kati viste meg treet til Bar.
– Eukalyptustrær er hardføre og kan leve i over hundre år, fortalte hun.
Et tre som skal vokse videre, lenge etter at datteren hennes ble fratatt muligheten til å gjøre det samme.
Sterke reaksjoner
Historien om Kati og Bar ble sendt på Dagsrevyen på treårsdagen. Jeg gikk også direkte på lufta og fortalte hvorfor 7. oktober fortsatt er et åpent sår i det israelske samfunnet.
På Instagram delte jeg noen korte videoer fra minnestedet. Jeg har litt over 100.000 følgere fra Norge og utlandet, mange av dem har begynt å følge meg etter konfronterende intervjuer med både Hamas-ledere og israelske myndighetspersoner.
Jeg er vant til sterke reaksjoner.
Ikke uventet strømmet kommentarene inn. Mange fra Palestina-venner som mente jeg hadde gått for langt. At jeg ga for stor plass til israelsk lidelse, når palestinerne hadde lidd så uendelig mye mer.
«Skam deg! Dette er kvalmt. Jeg skal slutte å følge deg», skrev en norsk kvinne.
«Seriøst? Si at du er betalt for å gjøre dette», skrev en følger fra Storbritannia.
«Du er en skam.»
«Dette er utrolig skuffende fra en journalist jeg har hatt tillit til», skrev en annen.
Og slik fortsatte det.
Under ett enkelt innlegg kom det 659 kommentarer. De fleste negative. På kort tid mistet jeg rundt 1500 følgere.
Tilsynelatende fordi jeg hadde fortalt historien om en israelsk mor som mistet datteren sin.
Men det pussige er at det motsatte skjer når jeg rapporterer om israelske overgrep på Gazastripen eller undertrykkelsen av palestinere på den okkuperte Vestbredden.
Da kommer samme type anklager fra Israel-venner.
Jeg blir kalt jihadist, Hamas-elsker og jødehater. Etter et intervju med Hamas-talsmann Osama Hamdan i mars i år skrev flere Israel-venner på Instagram-profilen min at jeg hadde «avslørt» mine Hamas-sympatier fordi jeg gikk med et grønt slips. Hamas sitt flagg er som kjent grønt.
Andre mener jeg sprer jødehat bare ved å stille kritiske spørsmål til israelske myndigheter. Som Benjamin Netanyahus trofaste partifelle Boaz Bismuth, som kalte meg jødehater for åpent kamera.
Og de samme Palestina-vennene som nå kaller meg «hasbarist», en som sprer israelsk propaganda, heier plutselig på journalistikken min når jeg retter et kritisk søkelys mot Israels ugjerninger og krigsforbrytelser.
Så hva er jeg egentlig?
Jødehater den ene dagen og sionistjævel den neste?
Én ting overrasker meg
At journalistikken vår vekker sterke følelser, er verken nytt eller overraskende.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil ha sympati fra noen. Å få kritikk og ekle kommentarer er en del av jobben når man dekker en av verdens mest betente konflikter.
Kanskje er det nettopp der jeg bør være som journalist i denne betente konflikten? Kanskje er det et sunnhetstegn å få kritikk fra begge sider. For hvis bare den ene fløyen hyller jobben du gjør, er det kanskje grunn til å spørre om du gjør jobben din godt nok?
Men etter mer enn seks år med nesten daglig dekning av Israel og Palestina er det én ting som fortsatt overrasker meg.
Hvor lite rom det finnes for å anerkjenne den andre sidens smerte.
En israelsk mor som mister datteren sin i et Hamas-angrep, kjenner vel den samme bunnløse sorgen som en palestinsk far som må begrave barnet sitt, svøpt i hvitt, etter et israelsk bombeangrep?
Likevel ser jeg gang på gang hvordan menneskers lidelser blir relativisert, bagatellisert og noen ganger til og med latterliggjort i kommentarfeltet.
Når jeg leser disse kommentarene, går tankene mine til menneskene jeg har møtt gjennom krigen.
Til jødiske Dani fra kibbutzen Nahal Oz.
65-åringen mistet mange av naboene sine 7. oktober. Selv overlevde han fordi Hamas-krigerne aldri kom seg inn i huset hvor han og kona hadde låst seg inne på bomberommet.
Dani hadde all grunn til å være bitter. Men da jeg møtte ham, snakket han ikke hatefullt om palestinere flest.
Han hatet Hamas, men ønsket seg fred.
Og så tenker jeg på Riyad fra Gazastripen.
Han hadde en gang fire barn og en kone. I israelske angrep mistet han kona og tre av barna sine.
Da vårt lokale team på Gazastripen møtte ham tilbake i 2024, bodde han under en presenning på en overfylt strand i Gaza, sammen med utallige andre familier som hadde mistet hjemmene sine.
Han hadde nesten ingenting igjen. Men heller ikke Riyad snakket om hevn.
Hans største ønske var at krigen skulle ta slutt. At han kunne begynne å bygge opp livet sitt igjen, for seg selv og sin ni år gamle datter Suzie.
To menn. På hver sin side av en konflikt som har ødelagt så mange liv.
Det er kanskje det jeg sitter sterkest igjen med etter alle disse årene.
At mennesker som selv har mistet nesten alt, noen ganger viser større medfølelse enn dem som følger krigen på trygg avstand.
Er du interessert i det som skjer i verden? Hør utenriksredaksjonens podkast: