Det er sommer, varmt i været og ute på en kai i Asker myldrer unge menn rundt en litt sliten seilbåt som fortsatt står på land.

Vetle Støen, Nilas Goa Diab og de andre gutta rundt Sleipner, en 40 fots seilbåt oppkalt etter Odins åttebeinte hest, har nesten samtlige raske briller – og ikke minst generasjon Z sin ikoniske midtskill.

Men én ting skiller dem fra deres jevnaldrende.

Om tre måneder drar de ut på kanskje sitt livs største eventyr.

Målet: Å krysse Atlanterhavet.

Suser avgårde

Det mangler ikke på oppslag om at Generasjon Z er mest opptatt av lønn, fast jobb og pensjonssparing.

Men de siste årene har det dukka opp flere unge seilere som legger ut på mildt sagt strabasiøse turer.

For de syv gutta på Sleipner , har gutta ombord på båten Stabukk vært en stor inspirasjon.

– Det er dritkult at andre syns det vi har gjort er kult .

Det sier William Christiansen Wennersten.

Han, lillebror Bror og to kompiser la i august i fjor ut på en 300 dager lang seiltur i båten, som ikke er mer enn 33 fot. Altså omtrent ti meter.

Ikke mye plass for fire unge menn.

Ferden gikk  over Skagerrak til Danmark, via Kielkanalen og til Madeira. Og derfra til Kanariøyene, Kapp Verde, og til slutt: Brasil.

Når NRK ringer er de hjemme igjen på Jeløya utafor Moss.

– Vi er jo bare en til i rekka. Vi er inspirert av Kon-Tiki, Sorgenfri, og de igjen er jo inspirert av dem som var før det, fortsetter William. 

I løpet av ferden begynte de å publisere videoer på Instagram. Først for venner og familie.

Jørgen, som har bakgrunn fra markedsføring, la mye arbeid i videoene. Etter hvert eksploderte det, og plutselig hadde de over 40.000 følgere.

– Syns vi er helt tullinger

Å gå viralt på båt er imidlertid ikke bare fryd og gammen.

Motorhavarier, fyllemoro, noen halvveis ulovlige fjellturer, og til og med jakt på kuer, blir frimodig delt på internett.

De får mye positiv respons, men også litt kjeft.

– Det kommer helt an på hvor man går. Går man i Facebook-kommentarene våre er det veldig mye folk som syns vi er helt tullinger, mens på Instagram er det veldig mye positive tilbakemeldinger, sier Jørgen.

Han legger til at de kanskje virker «klin gærne og døds uforberedte», men at det er mye som skjer i kulissene.

– Det er kanskje en ett minutt lang video av noe som går galt som får mest oppmerksomhet på sosiale medier. Men man ser jo ikke alle forberedelsene våre.

– Frihet

Selv om ikke alle er like ekstreme som gutta i Stabukk, tror William at mange i hans generasjon ønsker seg mer frihet og eventyr.

– Mye av det som var veldig tiltrekkende med å dra på tur, var friheten. Det tror jeg mange føler på. Man har lyst på den friheten til å finne ut mer av hva man vil.

Han legger til:

– Vi har jo masse venner som holder på med backpacking, eller tar seg et studieår i utlandet. Det å ville ut tror jeg er, om ikke allmennt, så ganske vanlig i vår alder.

Nå har gutta solgt Stabukk, men målet er å komme seg ut igjen til neste år.

Pirater, vannmangel og grunnstøting

Det er ikke bare gutta på Stabukk som har gjort seg bemerket på sosiale medier.

På båten Fatudiva er seks jenter fremme på Tahiti når NRK ringer, og har nettopp lagt seilasen over det enorme Stillehavet bak seg.

De har reist hele veien fra Norge, og kan fortelle at det har vært en spesiell, og tidvis skremmende opplevelse.

Utenfor Tyskland gikk de på grunn i dårlig vær, og måtte ha berging.

Ved Portugals kyst ble de angrepet av spekkhoggere.

Utenfor Senegal kledde de seg i gutteklær, av frykt for å få oppmerksomhet fra pirater.

Og nå sist, på vei over Stillehavet begynte de å gå tomme for vann.

Og lista over farlige opplevelser, kunne vært mye lenger.

– Man hører stort sett om opplevelser som har gått dårlig, men det går bra 99 prosent av gangene, sier 20 år gamle Elise Wurschmidt.

Hun og Fatudiva-jentene har også dokumentert store deler av reisen på Instagram, og fått en haug av positive tilbakemeldinger.

– Vi føler selv at det er en liten trend. Det er unge jenter som sender oss meldinger, og syns det vi gjør er kult, sier Wurschmidt.

100.000 per snute

Å seile halve jorden rundt, forbindes ofte med en viss økonomisk kapital.

Wurschmidt sier de har møtt en del fordommer om at man må ha «uendelig med penger».

Hun mener likevel det er overkommelig for de fleste, og sier de ikke har fått noe økonomisk hjelp hjemmefra.

Selv jobba hun på Kaffebrenneriet og Peppes Pizza.

– Du må kanskje ha en «drittjobb» i et år eller to, men det går greit så lenge du har et mål, sier hun.

De brukte to år på å forberede seg til turen: Ett år på å spare inn til båten, og ett år på å spare til selve turen.

Hun sier de har spart mellom 100.000 og 300.000 hver til selve turen.

De har seilt ett år og planlegger to til for å gjennomføre jordomseilingen.

Ser frem til et kjedelig liv

Wurschmidt mener mange i hennes generasjon drømmer om flere eventyr, men tror mange er bekymret for hva som tar seg bra ut på CV-en, hva foreldrene tenker, om man blir for gammel når man begynner på studiet, og så videre.

Selv er hun ikke bekymret for fremtiden når hun er tilbake i Norge.

– Det tenker jeg veldig lite på, og jeg er i hvert fall ikke noe stressa for det.

Tvert imot har det å være på seiltur gjort at hun ser frem til et normalt, voksent og mer «kjedelig» liv med dusj, klesvask og trygge rammer.

– Nå gleder jeg meg til deltidsjobb og studier. Det kjedelige blir mer fristende.