Amerikanske kriger i Midtøsten går sjelden bra. Nå var turen kommet til Donald Trump.
Krigen han selv valgte å sette i gang mot Iran, har ikke vært i nærheten av å nå de målene han satte med den. I stedet har han inngått en fordelaktig avtale med et regime han ønsket å styrte.
Det må være er en fattig trøst at han ikke er alene.
Listen over amerikanske presidenter som med vilje eller under press har satt i gang storkriger i Midtøsten, er lang:
- George W. Bush gjorde det mot Irak i 2003.
- Barack Obama deltok motvillig i krigen mot Libya i 2010.
- President Joe Biden ble ydmyket av den kaotiske tilbaketrekkingen fra Afghanistan etter 20 år med krig i 2021.
Jeg vil likevel mene at det USA og Trump nå må akseptere, ser enda verre ut for amerikansk innflytelse i regionen og verden.
Avtalen som er inngått legitimerer det iranske revolusjonære regimet, etter nesten 50 år med åpen konflikt med USA og store deler av den vestlige verden.
Avtalen gir Iran direkte innflytelse i hele regionen ved å knytte den til krigen Israel fører i Libanon.
Den gir også Iran mulighet til å selge olje, og muligheter til å motta enorme summer til gjenoppbyggingen av landet, hvis de får på plass en endelig avtale.
Og hva får USA i retur? Ikke stort.
Det skal sies at USA har ødelagt mye militær kapasitet i Iran og satt atomprogrammet tilbake. Men dette er kortvarige taktiske seire.
I avtalen får de et løfte om å ikke utvikle atomvåpen. Det lå på bordet under forhandlingene før USA startet krigen, og var en del av avtalen som ble undertegnet av Obama i 2015, som Trump gikk ut av. Hormuzstredet åpnes, men det var jo som alle vet åpent før krigen.
Avtalen åpner også for at Iran sammen med Oman kan kreve penger av skip som seiler gjennom stredet, ikke ved å ta toll, men ved å ilegge avgifter. Dette vil i så fall ramme fri skipsfart i internasjonalt farvann.
Dette amerikanske nederlaget skjer også i en ny internasjonal politisk situasjon, der USA utfordres mye hardere av Kina om å være den dominerende makten i verden.
USA har ikke lenger det samme spillerommet og har ikke råd til kostbare nederlag som dette, uten at det får konsekvenser.
Det har også avslørt at den overlegne amerikanske militærteknologien ikke kan gjøre stort, med mindre den benyttes strategisk riktig.
Iran klarte derimot, med sine begrensede ressurser, å sette seg i en sterkere posisjon i forhandlingene som skal begynne nå.
Regimet overlevde drapene på deres ledere. De klarte å slå militært tilbake, hardere enn de fleste hadde forutsett.
De viste at de rike arabiske Gulflandene er strategisk sårbare og de har fått seg et supervåpen som kan ramme verdensøkonomien ved å stenge Hormuzstredet.
Det betyr ikke at det kommer til å bli lett for iranske myndigheter framover.
De er fortsatt upopulære i egen befolkning og må få i gang en krigsherjet økonomi igjen. Hvis ikke kan gateprotestene begynne igjen når krigstrusselen fjerner seg.
Hva Israel og Benjamin Netanyahu kommer til å foreta seg, er også et usikkerhetsmoment.
Denne avtalen er et slags verst tenkelig utfall for Israel. Forholdet til USA er i krise.
Krigen i Libanon har fortsatt med full styrke og fire israelske soldater ble drept i et Hizbollah-angrep, inkludert en høytstående offiser. Natt til fredag ble 47 personer drept i israelske angrep sør i landet.
Det er likevel vanskelig å se for seg at Israel på sikt har noen mulighet til å stå imot USA om hardt settes mot hardt.
USA og Iran har gitt seg selv 60 dager på å forhandle fram en fullstendig avtale.
Det begynte ganske dårlig.
Forhandlingene skulle ha startet i Sveits i dag, men ble utsatt. Antakelig kommer det til å fortsette slik en stund, kanskje så lenge Trump er president, selv om det alltid er en fare for at det bryter sammen igjen.
Det er vanskelig å se for seg at de skal komme fram til en endelig avtale.
Trump vil kunne rette oppmerksomheten sin andre steder, og la visepresident J.D. Vance ta skylden for at dette ikke gikk helt slik han hadde forestilt seg.