Den 17. mars presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et nytt forslag for norsk skole. Hun vil åpne for at elever kan tas ut av sin ordinære undervisningssituasjon i en periode på opptil flere uker.
For den vanlige leser kan dette kanskje høres fornuftig ut. Vi vet at mange skoler strever med utagerende elever.
Men leser man høringsnotatet nøye, er det tydelig at forslaget er mangelfullt. Og enda viktigere:
Det undergraver selve ideen om fellesskolen.
Kunnskapsministeren foreslår ulike tiltak som kan tas i bruk dersom eleven «ødelegger» fellesskapet, som det heter i pressemeldingen.
Eleven kan få oppfølging et annet sted på skolen, eller utenfor skolens lokaler. Men her stopper svarene. Hva et alternativt opplegg skal inneholde eller hvordan oppfølgingen skal foregå i praksis, utdypes ikke.
Hvor er pengene og ressursene som skal gjøre dette mulig?
Og hvordan kan man sørge for at elevene som utagerer fortsatt føler tilknytning til skolemiljøet, når de kan bli fjernet i opp til åtte uker?
Det er nettopp her faren ligger. Elever som utagerer er ikke voldelige av natur. De kan ha vanskelige hjemmeforhold, psykiske helseutfordringer, lærevansker, traumer eller andre belastninger.
For noen elever er skolen det eneste stabile fellesskapet de har. Da kan bortvisning fra klassen bli første steg ut av skolegangen – og i verste fall ut av samfunnet.
Det er et forslag som rammer de sårbare elevene hardest.
I dagens samfunn øker polariseringen, og stadig flere unge står utenfor arbeid og utdanning.
Vi vet at utenforskap ofte starter tidlig. Vi vet også at tilhørighet til skolen er avgjørende for om unge mennesker opplever at de har en plass i samfunnet.
Når elever som allerede er sårbare fjernes fra fellesskapet, øker risikoen for at de faller enda lenger utenfor.
Derfor er dette forslaget så alvorlig. Det kan gjøre terskelen lavere for å flytte problemet, i stedet for at det løses der eleven faktisk er: i fellesskapet.
Allerede i dag får rundt 5000 elever et alternativt tilbud til ordinær undervisning. Det snakkes det lite om.
Men handlingsrommet finnes allerede for å gi elevene opplæring et annet sted, dersom de forstyrrer undervisningen betydelig. Å utvide denne muligheten ytterligere, uten å samtidig bygge opp laget rundt eleven, er naivt.
Fellesskolen må være nettopp det den lover å være: et fellesskap for alle elever – ikke et sted som viser bort elever når de blir vanskelige å håndtere.
Den skal ikke innskrenke rettighetene til elever som trenger fellesskapet aller mest.
Selvfølgelig skal skolen være trygg for både elever og ansatte. Selvfølgelig skal elever som ødelegger for andre, møtes med tydelige reaksjoner.
Men svaret kan ikke være å bygge en skole der det er enklere å fjerne eleven fra klasserommet enn å gi dem hjelpen de trenger.
Svaret må være flere voksne, bedre oppfølging og mer kompetanse til å møte elever som strever.
Men disse tiltakene krever penger, tid og ressurser. Og det sikrer neppe politiske seiere for regjeringen før neste valg.
