Etter et tiår med forskning, utvalg og rapporter kan forskningen fortsatt ikke si om sosiale medier er et alvorlig samfunnsproblem eller stort sett harmløse.
Grunnen er at den bare leter etter én type skade.
Vi går tilbake til et alternativt 2024. Tenk om Skjermbruksutvalget hadde funnet en klar sammenheng: Jo mer barn bruker sosiale medier, desto dårligere går det med utdanning, helse og trivsel.
Politikerne griper inn. Forbud blir vedtatt, befolkningen opplyst. Zuckerberg og TikTok har møtt overmakten.
Slik var ikke forskningsbildet Skjermbruksutvalget møtte i 2024. Studiene ga sprikende svar, og flere fant svake sammenhenger mellom tidsbruk og psykisk helse.
Det tydelige mønsteret fra vårt tenkte scenario uteble.
Må skade vise seg ved at de som bruker mest, har det verst? Slik rammer alkohol og tobakk. Men sosiale medier kan i tillegg skade ved å endre det sosiale livet for alle, også for dem som ikke bruker dem.
Når det sosiale livet flytter inn på plattformene, kan også de som står utenfor, betale en pris.
Invitasjonene, samtalene og fellesskapet finnes et annet sted. Fritidsklubben og gatehjørnet mister betydning, og det blir færre anledninger til samvær ansikt til ansikt.
De som bruker sosiale medier mye, kan derfor komme bedre ut enn de som ikke bruker dem. Samtidig kunne begge grupper hatt det bedre dersom mer av livet foregikk utenfor skjermen.
Dette har forskningen oversett.
Premisset i mye av forskningen har vært den gode gamle «mest er verst»-tanken. Forskere har fulgt barn over tid og undersøkt om de som bruker sosiale medier mest, får det dårligere enn de som bruker dem lite.
Små forskjeller? Da må sosiale medier være harmløse. Slik har funnene blitt tolket, og slik har de blitt formidlet til foreldre og politikere.
Men begge gruppene lever i en hverdag som sosiale medier har vært med på å forme. Begge kan ha fått det verre, uten at forskjellen mellom dem har blitt større.
Da finner forskerne små forskjeller, selv om skaden skulle være stor. Metoden er blind for nettopp den typen skade vi har beskrevet.
Det er som å undersøke om biltrafikk er helseskadelig ved å sammenligne dem som kjører mye med dem som kjører lite i en by der alle puster den samme lufta. Forskjellen mellom gruppene sier lite om hva eksosen gjør med byen.
Det mest ubehagelige er at individuelle fordeler kan drive frem en utvikling som er dårligere for alle. Jo mer av fellesskapet som finnes på plattformene, desto sterkere blir presset for å delta.
Flere logger på, mer av det sosiale livet flyttes dit, og kostnaden ved å stå utenfor kan øke ytterligere.
Det kan bli et kappløp mot bunnen, selv om hver familie tar et forståelig valg. Nettopp slike kollektive problemer er vanskelige å løse ved å be den enkelte skjerpe seg eller legge bort telefonen.
Dette beviser ikke at sosiale medier samlet sett skader barn. Det beviser heller ikke at en bestemt aldersgrense vil virke.
Men det viser hvorfor små forskjeller mellom dem som bruker sosiale medier mye og dem som bruker dem lite, ikke er tilstrekkelig grunnlag for å erklære plattformene stort sett harmløse.
Forskere har et ansvar for å fortelle politikere og befolkningen hva metodene deres ikke kan avklare. Da må de også møte kritikken når begrensningene blir påpekt.
Den beroligende forskningen har fått bred dekning, også i NRK. Kritikken av forskningen har så langt i hovedsak vært å lese i Aftenposten, DN og Klassekampen.
Når forskningen brukes til å berolige foreldre og politikere, må også grunnlaget for beroligelsen tåle offentlig debatt.
Politikerne må samtidig ta beslutninger under usikkerhet. Dagens situasjon er også et valg. Å la plattformene fortsette å forme barns sosiale liv krever en begrunnelse, akkurat som nye reguleringer gjør.
Vi mener hensynet til barn tilsier en føre-var-tilnærming. Plattformene bør møte strengere krav til å dokumentere og redusere risikoen ved tjenestene sine.
Tiltak må vurderes ut fra hvordan de påvirker hele fellesskap, og følges opp slik at vi kan lære og justere kursen.
Vi trenger et skjermbruksutvalg 2.0 som forstår at sosiale medier kan skade også dem som står utenfor, og et FHI som tør å stille til debatt.
I dag får plattformene fordelen av tvilen. Barna får regningen.
LES OGSÅ:
