Når du er i bryllup uten spesielt mange kjente, er det lett å bli stående og overhøre andres samtaler. Dette var en av dem:
«Ferie i Kragerø har vært skikkelig digg». «Så digg å bare være der lenge». «Båtturer er digg, vi kjøpte faktisk ny båt nå nylig». «Gjorde dere? Så digg!»
Jeg vet ikke om det var da, eller da min svoger utbrøt «denne termosen er digg» litt senere i ferien, at jeg ble observant på ett ord som ser ut til å passe til absolutt alt.
En termos er digg? Hva betyr egentlig det? Er den behagelig å drikke av? Er den god å holde i? Er den praktisk å ha med seg? Holder den godt på varmen?
Jeg spurte aldri, men siden har jeg ikke klart å slutte å høre ordet. Helst blant kjente og ukjente i alderen 20–40 år.
Ferie er digg. Jordbær er digg. Det hadde vært digg å få bestilt de billettene. Digg å komme hjem litt tidlig fra en lang ferie.
Udigg å ta opp matrester fra vasken. Å se litt på TV etter at barna er lagt er rett og slett bare så digg.
Så hvor kommer dette utslitte ordet fra? Ifølge Det Norske Akademis ordbok stammer det fra det amerikansk-engelske slanguttrykket to dig («å like» eller «å sette pris på»), og det dukket opp rundt 1970-tallet.
Da skulle du tro at mine foreldre som er oppvokst på 70-tallet bruker dette ordet like hyppig som meg som er oppvokst 30 år senere. Men de gjør ikke det. Hva gjør de da? Beskriver de faktisk det de opplever med ulike ord?
Ferie er herlig. Jordbær smaker godt. Det hadde vært greit å få bestilt de billettene. Praktisk å komme hjem litt tidlig fra en lang ferie.
Ekkelt å ta opp matrester fra vasken. Å se litt på TV etter at barna er lagt er rett og slett bare så avslappende.
Jeg har måttet sluke ordene mine flere ganger etter at jeg gjorde denne observasjonen, og det kribler ofte i tunga etter å bruke d-ordet. Har jeg, eller vi, mistet evnen til å orke å beskrive noe konkret?
Da Martin Ødegaard og resten av landslaget fikk spørsmål om hvordan det føles å vinne en VM-kamp var svaret at «det er vanskelig å sette ord på», «det var ubeskrivelig».
Mine foreldre (de som historisk kunne ha sagt digg, men ikke gjør det) brøt flere ganger ut: «Men prøv da! Prøv å sette ord på det». Men hvis alternativet er «det føles digg!», vet jeg ikke om det er noe bedre.
Jeg blir litt skremt. Det er ikke d-ordet jeg er redd for, men hva som faktisk skjer når vi slutter å lete etter ord. Når ett ord skal dekke alt fra smaken av jordbær til følelsen av å lande i sofaen etter en lang dag, eller gleden over å kjøpe ny båt.
Opplevelsene er jo ikke de samme. Når vi alltid har ett enkelt ord tilgjengelig, slipper vi kanskje å stoppe opp og kjenne etter hva vi faktisk mener.
Mitt høstforsett skal derfor være å heller tenke meg om et par sekunder før jeg responderer eller skal beskrive noe. Det er for de som skal overhøre mine samtaler i et bryllup neste sommer.
La dem få bedre bilder. Det er mye diggere.
