Latteren slår i veggene i studio.

Vennene Tara Lina Shahin (31), Sandeep Singh (40), Anders Nilsen (38) og Abu (Abubakar) Hussain (39) kriger om ordet, snakker over hverandre, ler av og med hverandre.

Sammen med Galvan Mehidi startet de podkasten «Med All Respekt» – populært kalt MAR – i 2018.

Tara ble med som vikar i 2021 og ble fast medlem i 2022.

I 2024 bikket de tusen episoder, og vennene har fortsatt masse på hjertet.

MAR-gjengen vil holde på med podkasten så lenge de kan. De ser ekstra frem til tiårsjubileet i 2028.

– Det er jo mange som sier til vennene sine «vi burde ha en podkast!». Vi er jo så heldige at vi faktisk har det, sier Anders.

Ble kjent på «Tweetups»

Vennene ble kjent på Twitter i 2012. Nesten alle MAR-medlemmene møttes på «Tweetups».

Tara var 18 og turte ikke å dra på «Tweetups», men ble fortsatt kjent med gjengen over Twitter.

Det var under innspillingen av «Tabu med Abu» i 2012 at vennskapene virkelig vokste.

– Vi er som søsken. Det er ikke vanlig å få så tette vennskap i tjueåra, men vi har av en eller annen grunn fått til det, sier Anders.

«Helvetesrekka»

Det begynte i 2023 da Anders mistet faren sin. Så skjedde alt i løpet av ti måneder.

– Vi kaller det for «helvetesrekka», forteller Sandeep.

Kompisene til faren ga Anders råd under sorgen. Disse rådene gikk videre til Tara, som ga dem videre til Sandeep.

– Det er stygt å si, men jeg er takknemlig for at dere mistet fedrene deres også, sier Tara.

– Jeg er oppriktig takknemlig for å ha gått gjennom det mest traumatiske jeg har opplevd med mine aller nærmeste, fortsetter Tara.

Selv om de skulle vært foruten, er de glade for at de har noen rundt seg som har opplevd det samme.

– Du blir stående fast i et tomrom

Biskop i Oslo og forfatter Sunniva Gylver (59) forstår Taras følelse av takknemlighet over at kompisene også mistet fedrene sine.

– For unge mennesker kan tapet av en forelder føles som å bli kastet ut på dypt vann uten svømmevinger, sier Gylver.

– Hvis du er 80 år, er det mange rundt deg som har opplevd det samme. Mister du faren din som ung, er det kanskje ingen i vennegjengen din som forstår hva du står i, sier Gylver.

– Mens venner planlegger helger, utdanning og framtid, blir du stående fast i et tomrom der tiden har stoppet, sier Gylver

Sorg er en naturlig reaksjon på tap, og du kan ikke leve uten å oppleve det.

– Men for unge kan det føles ekstra ensomt, sier Gylver.

– Blir ikke bedre

Da Anders mistet faren sin, ante ikke gjengen hva de hadde i vente.

– Pappa var kjempelei seg da Anders mistet faren sin, og så sa han «sånn er livet» uten å vite at han kom til å dø tre måneder senere, sier Tara.

Gjengen beskriver alt som absurd.

– Et halvt år senere skal faren min dø. Det er helt sjukt, men det rustet jo meg opp i veldig stor grad, at dere hadde opplevd det samme rett før, sier Sandeep.

«Dead dad club»

– Det er noen ting i livet som du merker, på en måte, at man har mer forståelse for, sier Sandeep.

– Vi har en gruppe på telefon. Det er nesten som en utblåsningsgruppe, sier Anders.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være en avhandling om «i dag er det tungt», men det kan være så direkte som «i dag er det så dritt at jeg har lyst til å skyte meg selv i hodet», satt på spissen selvfølgelig, sier Anders.

Gruppen er ikke til for å få støtte, men til å lufte og få fortalt hverandre hvordan man har det, forteller gjengen.

Sandeep peker på at man får en annen forståelse for visse ting i livet dersom man har opplevd det selv.

Han sammenligner det med hvordan folk som har barn forstår utfordringene i småbarnsfasen.

De som har mistet en forelder for tidlig, kan forstå hverandre på en helt egen måte.

– Vi kaller det «dead dad club», tilføyer Tara. Vennene ler.

– Det som er det aller verste, det er de øyeblikkene, de øyeblikkene hvor du plutselig føler oppriktig glede, og så kommer du på at «Åh, shit, faen, pappa er ikke her, vi kan ikke dele dette her med pappa».

Det sier Sandeep mens vennene nikker.

Skam over egne reaksjoner

Biskop Sunniva Gylver har gjennom mange år som prest og sorgarbeider møtt mennesker i deres mørkeste stunder.

Hun understreker at det ikke finnes én «riktig» måte å sørge på, og at mange kjenner på skam over egne reaksjoner:

– Ikke gråte for mye, da blir det for dramatisk, men heller ikke for lite, for da framstår vi som kalde, sier Gylver.

Denne skammen har hun følt på selv.

Da Gylver var 16, døde lillesøsteren hennes av anoreksi. Søsteren het Gunvor og var 15 år da hun gikk bort.

Dagen etter bortgangen var gatene fulle av mennesker, korps, sang og bunader.

Hver 17. mai fikk Gylver og søsknene lov til å kjøpe dobbelt så mye snop som de vanligvis fikk.

På vei bort til godteriet lo Gylver og søsknene. Så kom en dame bort ...

– Slik jeg husker det, var damen streng i stemmen, nesten litt overlegen. Hun spurte hvordan det gikk, men det føltes mer som et stikk. Etter det følte jeg på en skam, hvordan kunne jeg le nå, forteller Gylver.

– Sorg går i bølger, og den kan slå inn fra intet – av en lukt, en sang eller et klesplagg, forklarer Gylver.

Gylver mener det viktigste man gjør i sorgarbeidet, er å våge å snakke om de forbudte tankene.

Enten det handler om lettelse, forvirring eller det å streve med å tro på et etterliv.

Gi tilbake til lytterne

MAR- gjengen har fått flere meldinger fra forskjellige lyttere som står i eller venter en sorg.

– Jeg synes det er kjempefint å kunne gi tilbake til lytterne. Spesielt når lytterne har vært der for og med oss, forteller Tara.

– Det er fint å minne folk på at sorg er ikke noe du skal komme deg over. Den er ikke lineær, sier Sandeep.

– Du må bli venn med den, på en eller annen måte. Det at sorgen er der, betyr at du har vært heldig, du har hatt noen som har betydd ekstremt mye for deg, sier Sandeep.